Jesus fortalte sine disipler: "Jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt. "Så la han til disse høytidelige ordene: "frukt som varer." (Joh. 15:16).
Disse Kristi ord gjelder alle hans disipler, i alle tidsaldre. Det han i hovedsak sier er: "Forsikre dere om at deres frukt vil holde på Dommedag."
Ordet "frukt" betyr å utføre Kristi verk og tjeneste her på jorden. Som en kristen er jeg utvalgt til, og satt til, å gå ut i all verden og forkynne Kristi evangelium. Og som en tjener for dette evangeliet er jeg videre kalt til å gjøre disipler og lære dem opp.
Nå finnes det noe som kalles falsk omvendelse. Jesus advarte fariseerne: "Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste tilhenger, og når dere lykkes, gjør dere ham til en som fortjener helvete dobbelt så mye som dere selv." (Matt. 23:25).
Dette er sterke ord, men de kommer fra Herren selv. Og Jesus rettet disse ordene mot ivrige jøder som prøvde å vinne tilhengere. Dette var bibellærde menn som kjente Skriftene.
Du kan undre deg: "Hvordan er det mulig det Jesus sa her? Hvordan kan de som søker å omvende folk forårsake at de fortapte havneri en enda verre tilstand?"
Jesus besvarer dette. Da han ropte "hyklere!" sa han til fariseerne: "Fruktene deres er onde." Og han advarte dem: "Derfor skal dere få desto hardere dom." (23:14).
Fariseerne som Jesus henvendte seg til var mer opptatt av antall enn av å se et sant omvendelsens verk finne sted i menneskenes hjerter. Jesus sa i hovedsak til dem:
"Dere lukker himmelen for deres såkalte 'omvendte.' Og det skjer fordi dere ikke har noe ord fra Gud i deres egne liv. Dere går til slike enorme skritt for å planlegge hvordan dere skal gjøre disipler. Men i virkeligheten lukker dere himmelen for de menneskene dere når frem til."
Kristus foraktet hykleriet til kirkeledere som var mer opptatt av å telle hoder enn de var av sanne omvendelser.
Tragisk ser vi at den samme ånd driver alt for mange i dagens kirke. Jeg undres på om Jesus ville si noe tilsvarende til de mange hyrdene som har ansvaret for Guds hus:
"Dere drar land og strand rundt etter nye konsepter, ideer, programmer. Og alt dette for å få folk inn i kirkene deres. Dere har blitt bitt at tallenes hykleri. Dere måler hvor vellykket dere er etter hvor mange seter dere får fylt opp i kirken deres."
Jeg kan fortelle deg, at ikke alle i vår kirke som kaller seg selv kristen virkelig er en omvendt, frelst kristen. Samtidig kan jeg forsikre dere, at dersom slike mennesker kom hit og endte opp som et tofoldig barn av helvete, så er det ikke på grunn av det de har hørt fra talerstolen. Det vil ikke være på grunn av en ufullstendig evangelieforkynnelse. Nei, det vil være fordi de forkastet en overbevisende sannhet fra den Hellige Ånd.
Jeg spør deg: Hvor er hyrdene som ikke vil mykne opp budskapet for de høye og mektige? Hvor er de forkynnerne som er så overgitt til Kristus at de forkynner det samme budskapet til konger som de gjør til de fattige og foraktede?
Jeg skjelver når jeg tenker på at det er mulig for meg, eller en hvilken som helst annen forkynner av evangeliet, å lukke himmelen og forårsake "nyomvendte" til å bli en som fortjener helvete dobbelt så mye som oss selv. (Matt 23:15). Men det skjer idag, på grunn av noen pastorers behov for å bli elsket og opphøyd av andre. De går på kompromiss med sannheten for å bli godtatt av verden.
Jesus tok opp dette. Han kalte sammen sine disipler, og mens alt folket var "publikum" ga han en bitende irettesettelse av de religiøse skriftlærde.
«Ta dere i vare for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper og liker at folk hilser dem på torget. De elsker å sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper.» (Luk. 20:46).
Kort fortalt sa han til folket: "Se opp for hyrder som elsker å bli lovprist av mennesker. Se opp for bibelmenn som søker oppmerksomhet og applaus fra folket. Vær på vakt mot kirkeledere som ønsker samfunnets bifall."
En kirke som er godtatt og anerkjent av samfunnet er et oksymoron, en selvmotsigelse. Det er en umulighet. Ifølge Jesus er enhver kirke som er elsket i verden av verden, og ikke av Kristus.
"Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere." (Joh. 15:19).
Bøkene til George Bowen, en presbyteriansk misjonær som arbeidet i India fra 1838 til 1879, har hatt stor innflytelse på mitt liv. Bowen sa fra seg all økonomisk støtte for å flytte inn i en slum og leve slik de innfødte der levde. Han levde et veldig nøysomt liv, nær fattigdomsgrensen. Men på grunn av dette valget, etterlot han seg et vitnesbyrd om den sanne kraften i å leve i Kristus.
Denne gudfryktige mannen advarte mot en antikristens ånd som skulle komme. Han identifiserte denne ånd som "det moderne samfunns ånd." I følge Bowen ville denne antikristens ånd infiltrere den protestantiske kirke med samme tankegods, metoder og moral som samfunnet i sin helhet.
Denne antikristens ånd ville fortsette sin innflytelse inntil kirken og samfunnet ikke kunne skjelnes fra hverandre. Over tid ville verden miste sitt hat mot Kristi kirke og sanne troende. Den ville stanse sin forfølgelse, og kirken ville bli elsket og akseptert av verden. Med en gang det skjedde, skrev Bowen, ville denne antikristens ånd ha inntatt tronen.
For flere måneder siden, mens dørene til Irak var i ferd med å bli åpnet for kristne hjelpeorganisasjoner, skrev the New York Times en nedsettende artikkel. Det er ikke noe annet å vente fra en liberal, sekulær presse. De kan applaudere spredningen av mat i Irak, men ihvertfall ikke forkynnelsen av Kristus.
Men artikkelen siterte en evangelisk lærd som var kritisk til hele opplegget. Han fordømte det fullstendig, og sa at kirken burde passe sine egne saker. Denne bibelmannen var fatisk flau over at kirken skulle evangelisere. Det er et verdslig sinnelag!
Vi kommer til å finne fiender over alt — folk som går imot oss på jobben, i vårt nabolag, til og med i noen kirker — fordi vi fullfører Kristi oppdrag.
igjen advarer Kristus "Ve dere når alle taler vel om dere. Det samme gjorde også fedrene med de falske profetene." (Luk 6:26). La meg spørre deg: Blir du lovprist av verden? Er du byens kjendis? Blir du rost ved sekulære begivenheter? Er du politisk korrekt i dine handlinger? Føler borgermestre, fint folk og de berømte seg komfotabel i ditt nærvær? Da hør Jesu ord til deg: "Det er noe falskt med ditt vitnesbyrd!"
Jesus selv gjør det klart: Dersom en kirke beveger seg i den Hellige Ånds kraft, og fullfører sitt oppdrag slik Kristus befalte det, vil den bli hatet og forfulgt av verden. Lik Paulus vil pastoren bli betraktet som verdens utskudd. Og kirken vil bli hatet av ugudelige politikere og ugudelige ledere i samfunnet. Den vil også bli foraktet av homoseksuelle, pornografister og mest av alt av frafalne religiøse ledere som er åndelig døde.
Men Jesus sier til denne kirken:
"Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere." (Matt. 5:10-12).
En sann kristen er kjærlig, fredsommelig, tilgivende og omsorgsfull. De som adlyder Jesu ord er selvoppofrende, ydmyke og gode.
Nå forteller vanlig visdom oss at det ikke er naturlig å hate dem som elsker deg, velsigner deg og ber for deg. Det er heller slik at mennesker hater dem som mishandler dem, stjeler fra dem og forbanner dem. Så hvorfor blir kristne hatet slik?
Jesus sier ganske enkelt, "Om verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først... Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere ..." (Joh. 15:18, 20). Hvorfor er det slik?
Kirken og hver eneste pastor og troende i den er hatet på grunn av dens oppdrag, dens misjon. Du skjønner, vårt oppdrag er mye mer enn å fortelle fortapte mennesker: "Jesus elsker deg." Det er mye mer enn å prøve å tilpasse seg og berolige mennesker.
Du kan rygge bakover i overraskelse når jeg minner deg på hva vårt oppdrag er. Sagt enkelt, er vår misjon som kristne å ta fra de ugudelige det som er mest dyrebart for dem: selvrettferdigheten. Det er å overføre dem til en frihet de tror er slaveri. De er å skille dem fra fordømmende synder, en velsignelse de ser som bare kjedsommelighet og tristhet.
Det mest dyrebare for en verdslig person er hans selvrettferdighet. Tenk over det: han har tilbrakt hele sitt liv med å forme en godt syn på seg selv. Han har bygd en avgud med sine gode gjerninger. Han priser seg selv selv med at han har et godt hjerte og er snill mot andre. Med andre ord bygger han sitt eget Babels tårn, et monument for sin egen godhet. Han er sikker på at han er god nok for himmelen, og for god til å komme til helvete.
Denne ugudelige mannen har tilbrakt år med å bryte ned sin samvittighet og brennemerke den. Han har lært seg selv å kvele enhver samvittighetens stemme som kommer til ham. Og nå nyter han en falsk fred. Han har blitt så bedratt at han faktisk tror at Gud beundrer ham!
Og nå, akkurat når han har brakt sin samvittighets stemme til taushet, kommer du, en kristen, forbi. Og den sannheten du kommer med taler høyere enn hans døde samvittighet: "Uten at du blir født på ny, kan du ikke komme inn i Guds rike."
Plutselig er du en trussel i denne mannens forestilling. Du er en som ønsker å frarøve ham denne forsikringen om at alt er vel med hans sjel. Hele denne tiden har han trodd at alt er vel med ham. Men nå forteller du ham at alle hans gode gjerninger er som skitne filler.
Jeg sier deg, denne mannen ser deg ikke som en som bringer gode nyheter. Nei, i hans øyne er du en plageånd, en som er ute etter å ta fra ham hans gode nattesøvn.
Slike mennesker tror de er under Guds nåde bare fordi de kommer i kirken. Men de har skapt seg sin egen forestilling av hvem Kristus er. Deres kristus er en som er akkurat lik dem selv. Og denne kristusen er ikke formet av Guds Ord, men av deres egen blindhet.
Nå kommer du gående og forteller dem at uten omvendelse og en sann forandring av livet, er de opprørere. Du forteller dem at deres selvlagede rettskaffenhet er en avskyelighet for Gud. Og istedet for å være under Guds nåde, vil de være under Guds vrede dersom de fortsetter i sine synder.
Du har kommet for å forkynne Kristi blod, en ny fødsel, adskillelse fra verden, en vandring i underordning og lydighet. Men du sier dette til mennesker som er overbevist om at de ikke trenger noe. De kan ikke fatte at slike forandringer overhode kan føre med seg fred og lykke. For dem høres det ut som en tørr og øde villmark.
Noen forkynnere som leser dette kan innvende: "Det er overhode ikke mitt oppdrag. Jeg ville aldri konfrontere mennesker slik." Andre kan hevde: "Jeg er kalt til å bringe et kjærlighetens og fredens evangelium. Derfor forkynner jeg et ikke kontroversielt budskap."
Jeg kan ikke snakke på vegne av andre pastorer: Jeg kan bare tale det jeg vet. Og i femti år har jeg nå forkynt til noen av de hardeste, mest ondskapsfulle syndere på jorden: narkomane, alkoholikere, prostituerte. Men jeg sier deg, disse synderne gir mye mindre motstand overfor evangeliets sannhet enn mange av dem som sitter i kirkebenkene og er blinde for sin tilstand.
Tusener av såkalte troende over hele Amerika er mer forherdet enn noen er på gatene. Og intet halvt evangelium fremført med elegante talegaver kommer til å bryte ned murene til deres ondskap.
Saulus av Tarsus var en slik forherdet religiøs mann. En fariseer blant fariseere, en oppreist skikkelse i et høyst religiøst samfunn. Paulus hadde det klart. Så kom Jesus til denne mannen med en spørreundersøkelse og spurte hva han ville like å se og høre i synagogens gudstjeneste?
Nei! Saulus ble slått til jorden av et blendende lynglimt, en full åpenbaring av Kristi veldige nærvær. Det var en gjennomtrengende konfrontasjon som avslørte Paulus' hjerte, og satte fingeren på hans synd.
Som en tjener for Kristi Evangelium skal jeg gjøre det samme. Det er min oppgave å overbevise menn og kvinner om deres synd. Jeg skal advare dem mot faren som venter dem dersom de fortsetter på sin ferd. Og ingen grad av smiger, eller spissfindigheter, eller å få dem til å like meg, vil forandre deres tilstand.
Med rene ord er jeg kalt til å lede mennesker til å forsake alt for å følge en Kristus som de ikke er tiltrukket av. Bare den Hellige Ånd i meg kan oppnå noe slikt.
Ikke misforstå det jeg prøver å si her. Jeg forkynner Kristi barmhjertighet, nåde og kjærlighet tl alle mennesker. Og jeg gjør det med tårer. Men det eneste som kommer til å bryte gjennom muren som er reist av forherdede mennesker er et lynglimt av Jesu nærvær. Og det må komme ut av munnen på sønderknuste, bedende pastorer og kirkemedlemmer.
Dette verset rammer selve kjernen til hvorfor vi er hatet. Da vi ble frelst, kom vi ut "fra verden." Og vi godtok den oppgaven det er å inistere på at andre skulle komme seg ut "fra verden."
"Men dere er ikke av verden ... derfor hater verden dere." (Joh 15.19). Kristus sier i hovedsak: "Verden hater dere fordi jeg kalte dere ut fra deres tilstand. Og det betyr at jeg kalte dere bort fra fellesskap med dem. Men jeg kalte dere ikke bare ut. Jeg sendte dere også til å kalle alle andre ut."
Den protestantiske antikristelige ånd arbeider for å hindre denne adskillelse av kristne fra verden. Den får det til å se mulig ut for kristne å forbli i verden og fremdeles regne seg som kristne.
Du kan spørre. "Akkurat hva mente Jesus da ha sa "verden"?"
Han snakker ikke bare om ugudelig begjær, fornøyelsesyke, pornografi eller hor. Nei, den "verden" Kristus viser til er ikke en liste over onde gjerninger. Det er bare en del av det. Mange muslimer har "kommet ut" av alle disse tingene av ren viljestyrke og frykt for ødeleggelse.
Den "verden" som Jesus taler om er en uvillighet til å bøye seg under ham som Herre. Kort sagt er verdslighet et forsøk på å blande Kristus med egenviljen.
Du skjønner, at når vi overgir oss til Kristi herrevelde, så henger vi fast ved Jesus. og vi blir ledet av den Hellige Ånd, steg for steg, inn i en vandring i renhet og oppreist rettferdighet. Vi begynner å sette pris på Guds irettesettelse.
Denne sannheten går opp for meg hver gang jeg står opp for å preke. Når jeg ser ut over vår forsamling fra talerstolen, oppdager jeg hver uke blant de trofaste kristne, ikke-troende som er der for første gang. Noen er vellykkede forretningsfolk, self-made og hardt arbeidende. Det kommer mennesker fra alle slags samfunnslag. Men alle er nedtynget av hemmelige synder. Disse menneskene lever som de lyster, og er ikke under noen form for åndelig autoritet. Men de er tomme og desillusjonerte. De har blitt syke av å jage etter nytelser og gleder som aldri er i stand til å tilfredsstille dem.
Jeg kunne forkynne alle slags prekener til dem om prinsipper og regler for god oppførsel, eller hvordan man skal takle stress, eller hvordan de skal behandle frykt og skyldfølelse. Men ingen av den slags forkynnelse får noen ut "fra verden." Det forandrer ikke noens hjerte.
Jeg må ganske enkelt fortelle den ikke-troende at hans egenvilje, selvtillit og trassige kamp med å gjøre alt på sin egen måte vil ødelegge dem. Og til slutt vil de føre dem til evig pine.
Dersom jeg ikke gir ham dette budskapet, så har jeg for alltid stengt himmelen for ham. Og jeg har gjort ham til et tofoldig helvetes barn. Hans tilstand vil bli verre enn før han kom inn gjennom vår dør.
Jeg må føre frem for denne mannens ansikt budskapet om å bli korsfestet for sin egen uavhengighet. Jeg må vise ham at han må komme ut av sin selvbedragerske selvgodhet. Jeg må si til ham at det ikke finnes noen annen vei til fred enn gjennom full overgivelse til Kong Jesus.
Hvis ikke, har jeg forført denne mannen. Og jeg har begått den forferdelige synd av den verste form for stolthet: Jeg har regnet ham som "omvendt" for at jeg skal ta meg godt ut. Må det aldri skje!
Som en tjener for Jesu Kristi evangelium er jeg forpliktet til å tale denne sannheten til alle som virkelig omvender seg: "Du vil bli hatet og forfulgt fra nå av."
Med disse forferdelige ordene gir Jesus oss lakmustesten på en sann kirke og en sann disippel. Jeg undres på hvor mange kirker og kristne disse ordene kunne sies om i dag: "Verden kan ikke hate dere."
Kristus sier i hovedsak: "Dere har i en sånn grad bragt verden inn i kirken - dere har utvannet mitt evangelium så mye - at verden omfavner dere. Dere har blitt verdens venn." Jakob gir oss denne advarselen i sitt brev: "Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!" (Jak 4:4).
Jesus var selvfølgelig venn med politikere og syndere. men det står også skrevet at han var "atskilt fra syndere" (Heb. 7:26). Han betjente synderne, men som en som var underlagt sin Far. Lik ham er vi alle kalt til å være i verden, men ikke av verden.
"Husk hva jeg sa til dere: ... Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere." (Joh 15:20). Du trenger ikke å være på utkikk etter forfølgelse. Den vil ikke komme på grunn av måten du utfører ditt arbeid på, eller din rasetilhørighet, eller ditt utseende. Nei, den vil komme ganske enkelt fordi du har gjort Kristus til din Herre.
Gud ha barmhjertighet med alle kristne som verden ikke hater. Og Gud hjelpe den politikeren som tar et standpunkt for Kristus, verden vil hate ham og demonisere ham.
La meg nå gi deg et oppmuntrende ord. Selv om verden hater og forfølger Kristi sanne disipler, finner vi en voksende kjærlighet og hengivenhet til Gud blant medlemmene i hans kirke. Det som får verden til å hate oss, får våre rettferdige brødre og søstre til å omfavne oss desto mer.
I dagene som ligger foran vil kjærligheten i Guds hus bli mer dyrebar. Vi vil bli hatet av hele verden, spottet av media, latterliggjort av Hollywood, mobbet av arbeidskolleger, ledd av i samfunnet. Men når vi kommer inn i Guds hus vil vi komme til et sted med utrolig kjærlighet, når vi elsker hverandre slik Kristus elsker oss.
Det betyr ingen ting hvilken forfølgelse vi har stått overfor. Vi vil bli mottatt med disses ordene: "Velkommen hjem broder, velkommen hjem søster. Det er her du blir elsket." Vi vil bli bygget opp på ny, for å fortsette å gå ut med hans sanne evangelium, slik vår Herre befaler oss