For ikke lenge siden begynte jeg å planlegge en bok om lidelsene til Guds hellige. Jeg har ønsket å oppmuntre kristne om Guds trofasthet mot sitt folk midt i deres prøvelser. Siden den gang har mange av våre lesere skrevet til meg og vitnet om hvordan Gud har gitt dem nåde i deres tider med lidelse. En kvinne skrev om at hun hadde gjennomlevd en fysisk prøvelse:
"For tolv år siden sluttet jeg og min mann i våre yrker og Gud kastet oss ut blant nasjonene som evangelistmisjonærer. I løpet av den tiden reiste vi i hele tretti land. Vi arbeidet ofte under forferdelige forhold, men Herren bevarte oss alltid ved god helse og i overnaturlig styrke.
"Så i mars i fjor ble jeg angrepet av en ukjent sykdom som er spesielt ondartet. Vi har sett denne sykdommen ramme mengder av de menneskene vi har arbeidet blant, spesielt i avsidesliggende områder. Den forårsaker smerte og opphovning i hendene. Den spesifikke årsaken til den smertefulle opphovningen i leddene mine kunne derimot flere spesialister ikke finne. De bare klødde seg i hodet i forfjamselse.
"Jeg ropte ut til Gud, men himmelen virket stengt. Hele denne tiden følte jeg ikke hans nærvær hos meg. Jeg tilbrakte ni ensomme måneder i en ørkenvandring med smerte og uvisshet. Da vi nådde desember 1999 hadde smertene krevd sitt av meg både fysisk og mentalt. Jeg var utmattet og kunne knapt sove. Jeg mistet åndelig terreng. Dette var noen av de mørkeste dagene i mitt liv. Jeg visste ikke om jeg ville få se det nye årtusenet.
"Så en morgen våknet jeg ved at strålende solskinn fylte soverommet mitt. Det gikk opp for meg at jeg hadde sovet natten i gjennom for første gang på lang tid. Min tanke var: 'jeg har ingen smerter.' Jeg var redd for å fortelle det til min mann. Jeg ventet på at smerten skulle vende tilbake, men den gjorde ikke det.
"Det gikk opp for meg at mens jeg sov så hadde Gud vært i virksomhet. Og jeg ante at han sa til djevelen: 'Nok er nok.' Nå har det gått et år, og jeg er fremdeles fri fra all smerte. Disse ordene står skrevet over min leges journal: 'mystisk mirakel.' Jeg har mer styrke nå enn jeg noensinne har hatt før. Jeg kom ut av min ørken mens jeg lente meg i armene til min kjære Jesus, og stolte på hans Ord."
Det er trosinspirerende å lese vitnesbyrd som dette, når troende kommer ut av sine ørkenprøvelser jublende over Guds trofasthet. De taler om forferdelige smerter, prøvelser, ulykker, tragedier, prøvelser som aldri ser ut til å ende. Først blir deres håp løftet opp, så blir det knust. De erfarer plutselige utbrudd av overnaturlig styrke, men så blir de overmannet av forferdelig frykt. Og gnagende spørsmål strømmer gjennom tankene deres: "Hvorfor har denne ulykken kommet over meg? Dømmer Gud meg for noen gamle synder? Hvorfor blir ikke min bønner besvart? Jeg har fastet og bedt men ikke hørt noe. Hvorfor?"
De kan ha vaklet i sine prøvelser, rede til å falle om. Men gjennom det hele har de beholdt sin tro. Hvordan? De har tillatt prøvelsene å drive dem ned på sine knær. Som et resultat har deres tillit til Herren bare økt. De kom ut av sin ørken med et vitnesbyrd om Guds godhet og makt til å utfri.
Jeg sier deg, jeg har aldri hørt om så mye lidelse blant Guds folk. Min kone Gwen og jeg har blitt forbløffet over brevene vi har lest. Vi fortsetter å si til hverandre: "Har du noen gang lest noe slikt som dette? Dette menneskets lidelser er ufattelige."
Folk forteller hvordan de har blitt rammet av forferdelige, livstruende sykdommer. Familier er i vill forvirring, med ektemenn og hustruer som skiller seg, barn som gjør opprør og vender seg til narkotika. Andre skriver om at de er i en mental eller åndelig ødemark. De står overfor depresjoner, frykt, angst av alle slag. Noen bærer vekten av økonomiske byrder og gjeld som tårner seg opp. Og nå har deres påkjenninger drevet dem ut i en fortvilelsens ørken.
En mann som mistet en av sine kjære i en tragedie skriver: "Jeg skjelver hver gang telefonen ringer. Jeg undres: 'Er det flere dårlige nyheter?' Alt som behøves er en telefonoppringning."
En gudfryktig kvinne skriver om at hun har mottatt en slik telefonoppringning. Hun sier: "Vi er en sterk, bibeltroende familie som går regelmessig i kirken. Da vår prøvelse rammet oss var våre tre gutter 7 år, 3 år og 14 måneder. Min forferdelige telefon kom den 26. august 1996. Min mann hadde falt 12 meter fra et tak som han drev på med å skifte ut.
"Han trengte kirurgiske inngrep for å reparere en brukken lårhals og en albue. Det siste han sa til meg før operasjonen var: 'Si til guttene at jeg elsker dem, og jeg ser dere alle i morgen tidlig.' Men i løpet av operasjonen fikk legene vanskeligheter. Når morgenen kom var min mann i koma.
"Min tro fortalte meg at han hvilte, og at han ville komme tilbake til oss når tiden var inne. Men tretten dager senere - etter mange prosedyrer, overførsel til det beste sykehuset, en bønnering over hele staten - så tok Herren min mann hjem.
"Alt så ut til å ha gått så bra for oss. Så plutselig raste hele vår verden sammen. Jesus sa aldri at kristne ikke skulle gå gjennom prøvelser, gjorde han det? Nå, ved å måtte oppdra tre gutter alene, er dette blitt en erfaring for meg.
"Men gjennom dette har mine gutter fått en lengsel ut sidestykke etter himmelen. Ikke bare har de en god Gud og Fader som venter i himmelen, men de har også sin jordiske far ventende på dem der, og det har forvandlet deres liv. Vi priser nå Gud for at han har tatt deres frelste far til himmelen. Den er målet for oss alle en dag."
Denne kvinnen kom også ut av sin ødemark mens hun lente seg i Jesus armer. Allikevel ser mange kristne ut til aldri å finne Guds trøst, lindring og styrke. La meg spørre deg: Hvordan har du møtt dine ørkenprøvelser? Kanskje du gjennomlever en akkurat nå.
Kanskje din ødemark er i dødsskyggens dal. Du har hørt legen si: "Det er kreft. Det er ondartet." Eller kanskje et familiemedlem har fått en diagnose til en uhelbredelig sykdom. Du deler smerten til utallige andre som har gjennomlevd timevis i venterom på sykehus, mens de stille roper etter et mirakel.
Kanskje din ødemarksopplevelse er en dyp depresjon. Du frykter for å stå opp hver dag fordi en mørk sky stadig henger over deg. Ditt stadige rop er: "Herre, hjelp meg. Jeg kan ikke takle dette lenger." Når du går til kirken gjør du ditt beste for å holde på smilet. Men dypt der inne så har du gått gjennom helvete. Du har fastet, bedt, søkt Herren i dager, uker, måneder. Men Gud ser ikke ut til å svare dine bønner.
Til tider ender vi alle opp i en ødemark. Jeg kunne skrive en bok om alle de ørkenliknende prøvelser jeg har gjennomlevd i mitt liv. Allikevel er det noen kristne som nekter å godta at ødemarksperioder kommer til oss alle sammen. De tror at slikt snakk viser en mangel på tro. Jeg vet om en pastor som fortalte sin forsamling: "Min tro har gjort meg immun mot skade. Jeg har bundet opp all smerte og alle ulykker i Jesus navn. Jeg nekter dem ganske enkelt å komme."
Jeg ønsker ikke å skade noen, men utvilsomt så er denne mannen på vei mot ødemarken. Hans tro stemmer ganske enkelt ikke med Skriften: "Frels meg, Gud! For vannene er kommet inn til sjelen. Jeg er sunket ned i bunnløs gjørme, hvor det ikke er fotfeste. Jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over meg. Jeg har ropt meg trett. Min strupe brenner, og mine øyne tæres bort mens jeg venter på min Gud." (Sal. 69:2-4).
Bibelen gjør det klart: Selv den mest gudfryktige blant oss gjennomlever dype ødemarksprøvelser. Spørsmålet er, hvordan vil vi komme ut av dem? Vi kan være sikre på at våre ødemarkserfaringer kommer til å virke forandringer i oss. Tross alt så er det bare i ørkenen at vår tro blir prøvet i ilden. Så kommer din nåværende prøvelse til å forandre deg til det bedre eller til det verre?
Hvilket fundament er din tro bygd på? Skriften forteller oss at troen kommer ved å høre, og at Guds Ord gir oss "åndelige ører," som gjør oss i stand til å høre (se Rom. 10:17). Vel, her er det Bibelen sier om ødemarkserfaringene i våre liv:
"La ikke vannstrømmen slå over meg og dypet sluke meg .... Svar meg, Herre, for din miskunnhet er god! .... Skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød." (Sal. 69:16-18). Det er tydelig at prøvelsens vann flommer over livene til de gudfryktige.
"For du prøvde oss, Gud. Du renset oss, likesom de renser sølv. Du førte oss inn i et garn, du la en tung bør på våre hofter. Du lot mennesker fare fram over vårt hode, vi måtte gå gjennom ild og vann. Men du førte oss ut og gav oss overflod." (Sal. 66:10-12). Hvem fører oss inn i prøvelsens garn? Gud selv gjør det.
"Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg ditt ord. Det er godt for meg at jeg ble ydmyket, så jeg kunne lære dine forskrifter." (Sal 119:67, 71). Dette verset gjør det helt klart: Det er godt for oss - det til og med velsigner oss - å bli prøvet.
Hør bare på salmistens vitnesbyrd: "Jeg elsker Herren, for han hører min røst, mine inderlige bønner .... Dødens rep hadde omspent meg, og dødsrikets redsler hadde funnet meg, nød og sorg fant jeg. Men jeg påkalte Herrens navn: Å, Herre, frels min sjel!" (Sal 116:1-4). Her var en trofast tjener som elsket Gud og hadde stor tro. Men han sto overfor sorgen av smerter, vanskeligheter og død.
Vi finner dette temaet gjennom hele Bibelen. Guds ord erklærer høylydt at veien til tro går gjennom elver og ild: "Gjennom havet gikk din vei, dine stier gjennom store vann ...." (Sal 77:20). "Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram .... Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken." (Jes 43:19). "Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg." (Jes 43:2). "For jeg er Herren din Gud, som holder deg fast ved din høyre hånd, og som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg." (Jes 41:13).
Dette siste verset inneholder en viktig nøkkel: I hver eneste ødemarkserfaring vi står overfor, så holder Faderen vår hånd. Men bare de som går gjennom ødemarken vil få denne trøstens hånd. Han strekker den ut til dem som er revet med i frådende elver av prøvelser.
En leser på vår mailingliste har skrevet en mektig bok om prøvelser. Hennes navn er Esther Hunter, og boken heter 'Glede i Sorgen'. Esther skrev nylig til oss om en forferdelig prøvelse hun gikk gjennom. Hun og hennes mann hadde fløyet fra sitt hjem i Arkansas til Manitoba, Canada for å begrave Esthers nitti år gamle predikantpappa. Alle tolv av denne gudfryktige mannens barn hadde kommet for å gi ham ære ved hans bortgang.
Esthers søsken og deres familier klemte seg inn i fem biler for å kjøre hjem etter begravelsesseremonien. Men mens de var på veien slo en voldsom snøstorm til og forårsaket at alt ble helt hvitt. Og midt i stormen kom lederbilen bort fra de andre.
Esther og hennes mann kjørte i den andre bilen. Like forut så de plutselig at det hadde skjedd en forferdelig ulykke, med to biler som var voldsomt skadet. Esther er sykepleierske, så hennes mann stoppet bilen for å tilby hjelp. Da de nærmet seg ulykkesstedet gikk det opp for dem til deres skrekk at den ene av bilene var lederbilen i følget deres. En motgående bil hadde prøvd å kjøre forbi en lastebil i snøstormen og hadde kollidert front mot front med dem.
Esther kikket inn i den forvridde bilen og så sin søster, sin fire år gamle nevø og to av sine brødre liggende der inne. Hun dro ut sin nevø som ble kjørt til sykehus i all hast. Esther dro deretter ut sin søster, som snart døde i armene hennes. Hennes brødre var allerede døde, de hadde blitt drept momentant.
Esthers lille nevø overlevde den forferdelige kollisjonen. Men ingen i familien ville noensinne glemme den ubeskrivelige scenen på den iskalde, ensomme veien. Hele tiden lå deres far i en kiste i kapellet. Og deres mor som var rammet av Alzheimers Sykdom, fikk aldri vite noe om tragedien.
I to år gikk Esther gjennom en ørken av sorg og forvirring. Hun ble stadig overmannet av tårer. Hun bar på spørsmål, skyldfølelse og en forferdelig byrde med "hva om ...?" Hun tilbrakte timer på sine knær i bønn og gransket Guds Ord. Hun var desperat etter å finne bare et gram av trøst og legedom etter den grusomme tragedien.
En dag, mens Esther vandret langs elven, plukket hun opp en stein. Hun skrev disse ordene på den: "Jeg kan ikke bære denne byrden." Og det gikk opp for henne: "Jeg kan ikke klandre meg selv lenger." Så kastet hun steinen ut i vannet. I det samme øyeblikk løftet Gud byrden av henne.
Esther kom ut av sin forferdelige ødemark hvilende i Jesu armer. Og hun hadde et mektig vitnesbyrd: "Min Far gjør alle ting vel. Hos min kjærlige Far er det ingen ulykker." Hun hadde virkelig funnet glede i sin sorg.
Noen troende kan ikke håndtere det faktum at Job var en rettferdig, hellig, elsket Guds mann som opplevde forferdelige katastrofer. Jeg sier til disse kristne: Det er umulig for oss å kjenne til sann tro dersom vi ikke kan se direkte på Jobs lidelser og si: "Gud tillot at alt dette skjedde med Job av en hensikt."
Ja, Gud tillot at Jobs barn ble tatt bort. Han tillot at Job mistet sin helse, sine eiendeler, sitt gode navn. Job falt i unåde hos sine såkalte venner. Selv hans egen kone spottet ham. Og hans kropp bar forferdelige, smertefulle sår.
Denne mannen levde med ulidelige smerter og sorg i sitt hjerte. Se på ham midt i hans livs ruiner: forlatt, knust av sorg, himmelen så ut til å avvise hans bønner. Job gjennomled mørke, søvnløse netter og forferdelige, smertefulle dager. Hans smerte var så stor, at han ba Herren om å ta hans liv. Men, gjennom det hele, så elsket Gud ham fortsatt. Job var i sannhet aldri mer dyrebar i Guds øyne enn da han var midt i sine prøvelser.
Det var i Jobs verste time at Herren ga ham en livsforvandlende åpenbaring av seg selv. Han ledet personlig Job ut av hans ødemark. Og Job kom ut med en urokkelig tro som vitnet: "Selv om han slår meg, vil jeg stole på ham." (Job. 13:15).
I motsetning så er det noen troende som kommer ut av sin ødemark i bitterhet og sinne. Deres prøvelser har forvandlet dem til tvilende, forherdede, utrøstelige Gudsforaktere. "Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg." (Jes. 49:14).
Jeg har sett lidende kristne vende seg helt mot den Herre de en gang elsket. De anklager Gud for å ha forlatt dem da de trengte ham. Deretter slutter de å be. De legger sine Bibler tilside. Og de går ikke lenger i kirken. I stedet bærer de på et forferdelig sinne og nag mot Gud.
Jeg kjenner en pastor som fikk troen rokket av et dødsfall i familien. Denne mannen trodde at hans tro beskyttet ham mot alle ulykker. Og så, da tragedien rammet, så ble han knust. Og han vendte seg fullstendig mot Herren. Hans venner ble sjokkerte over hans hardhet. Han sa til dem: "Jeg vil aldri mer høre navnet Jesus nevnt."
Tragisk som det er, så dør noen troende i sin ørken. Det var dette som skjedde med Israel. Foruten trofaste Josva og Kaleb, vansmektet en hel generasjon av israelitter - et folk som mirakuløst hadde blitt befridd fra Egypt - i den forferdelige, skrekkelige ørkenen. De døde fulle av tvil, sorg, smerte, angst. Hvorfor? De nektet å stole på Guds edsvorne Ord om å bevare dem i deres prøvelses stund.
Herren hadde lovet dem: "La dere ikke skremme, og vær ikke redde for dem. Herren deres Gud, som går foran dere, han skal kjempe for dere .... Herren din Gud bar deg, som en mann bærer sitt barn .... han som gikk foran dere på veien for å finne leirplass for dere .... så dere kunne se den veien dere skulle gå." (5.Mos. 1:29-33).
Men les hva som skjedde med den tvilende, forherdede generasjonen: "I trettiåtte år var vi på vandring .... Da var hele den slekt .... utdødd av leiren .... Og Herrens hånd var mot dem, så han utryddet dem av leiren til det var ute med dem." (5.Mos. 2:14-15). Gud ventet til den aller siste var død før han talte til Israel igjen: "Da alle våpenføre menn var utdødd av folket, talte Herren ...." (2:16-17).
Hva fikk denne generasjonen til å dø i ødemarken? Det var av den samme grunn kristne dør i sin egen ødemark i dag:
Hele veien gjennom Israels prøvelser prøvde Gud på ny og på ny å formidle sin store kjærlighet til dem. Men de ville ikke godta den. De trodde ganske enkelt ikke at deres prøvelser sprang ut fra hans kjærlighet. I stedet gjentok folket om og om igjen: "Dersom Gud elsket oss, hvorfor førte han oss da ut i ørkenen for å drepe oss? Hvorfor skulle han tillate at vi lider slik?"
Her ser vi roten til all vantro: en uvillighet til å tro på og hvile i Guds kjærlighet til sine barn. For, hele årsaken til at Gud valgte Israel til å være hans folk, var hans kjærlighet: "Fordi han elsket dine fedre og utvalgte deres etterkommere .... Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere .... Men fordi Herren elsket dere ...." (5.Mos. 4:37, 7:7-8). Israel ble fortalt, "Gud utvalgte dere ikke på grunn av noe spesielt ved dere. Han utvalgte dere ene og alene fordi han elsket dere."
Tenk over:
Hvorfor ville ikke Gud tillate Bileam å forbanne Israel? "Herren din Gud vendte forbannelsen til velsignelse for deg, fordi Herren din Gud hadde deg kjær." (5.Mos. 23:5).
Hvorfor satte Gud Israel på prøve ved Rødehavet? Han ønsket å se om de kunne stole på kjærligheten til sin himmelske Far. Han undret seg: "Hva slags Far er det mitt folk forestiller seg at jeg er? Tror de virkelig at jeg elsker dem nok til aldri å tillate at de faller i fiendens hender? Hviler de i mine evige løfter om å føre dem igjennom uansett omstendighet? Vet de at jeg aldri vil forlate dem, selv om ting ser mørke og håpløse ut?"
Hvorfor ledet Gud Israel til de beske vannene ved Mara? Enda en gang ønsket han å frembringe fra sitt folk et bevis på at de trodde på hans kjærlighet til dem. Han ønsket å vite om de stolte på at han ville slukke deres tørst på grunn av sin store kjærlighet.
Vi ser enda en prøvelse da Israel var på grensen til den lovede land. Tolv menn ble sendt ut for å utspionere landet. Men ti av dem kom tilbake med en "ond tilbakemelding." De hevdet at Israel aldri ville være i stand til å innta landet, fordi det var fullt av kjemper, festninger, byer med høye murer og hindringer alt for skremmende til å overvinne.
Hvordan reagerte folket på denne tilbakemeldingen? Nok en gang ropte de ut i frykt og vantro: "Vi makter ikke å dra opp mot dette folket, for det er sterkere enn vi." (4.Mos. 13:31). De sa i hovedsak: "Våre fiender er sterkere enn Guds kjærlighet til oss." De anklaget Herren for å ha forlatt dem når de hadde bruk for ham, og for å ha overlatt dem til sine egne råd. Og de tilbrakte hele natten med å klage og ropte ut: "Jeg ønsker jeg var død. Hvorfor har Gud satt oss i en så håpløs situasjon?" Apostelen Stefanus sa om disse folkene: " .... i sine hjerter vendte de seg til Egypt." (Apg. 7:39).
Enda en gang ser vi, at i enhver krise så forsikret Gud sitt folk: "Jeg har elsket dere trofast." Men hver gang tillot de sine hindringer å skyggelegge kunnskapen om at Gud elsket dem.
Tenk over det: Dersom vi tror, godtar og stoler på kjærligheten til vår himmelske Far, hva er det da å frykte? Jeg har lært for eksempel, at dersom jeg i sannhet hviler i Guds kjærlighet til meg, så trenger jeg ikke å frykte for å bli bedratt. Dersom jeg i sannhet er hans - dersom jeg tror at han bærer meg i sine kjærlige armer - så vil han aldri la djevelen eller noen annen røst få føre meg vill.
Heller ikke trenger jeg å frykte plutselig ulykke, eller et fall eller utsikter til en usikker fremtid. Min kjærlige Far vil ikke tillate at noe skjer i mitt liv unntatt de tingene han på forhånd har bestemt er best for meg og mine kjære. Uansett hva mine problemer måtte være, kommer han til å løse dem opp og lage en vei for meg. Kjærlighetens Gud kan utføre mirakel etter mirakel på mine vegne, dersom jeg bare vil stole på ham.
Dette gjør meg i stand til å stå overfor vanskelige tider, brennende prøvelser, selv døden. Jeg vet at gjennom dem alle vil Herren dele min smerte og mine tårer vil være så dyrebare som gull for ham. Han vil ikke tillate at min prøvelser vil ødelegge meg. Han vil alltid være trofast i å lage en rømningsvei for meg.
Du kan lure: "Men roter vi ikke til våre egne liv med våre dårlige valg? Fører vi ikke kaos inn over oss selv fordi vi kommer ut av Guds vilje? Hva med alle de dumme tingene vi gjør som vi vikler oss inn i?" Jeg forsikrer deg: Dersom du bare stoler på Guds kjærlighet, omvender deg og stoler på ham, så vil han rydde opp i alt ditt rot. Han vender vår aske til skjønnhet.
Vår Gud ikke bare elsker sitt folk, men har behag i hver og en av oss. Han har stor glede over oss. Og han blir faktisk lykkelig over å kunne bevare og utfri oss.
Jeg ser denne slags foreldreglede i min kone Gwen når noen av våre barnebarn ringer. Gwen lyser opp som et juletre når hun har en av våre kjære små på tråden. Ingenting kan få henne bort fra telefonen. Selv om jeg fortalte henne at Presidenten var på døren, så ville hun hysje meg bort og fortsette å snakke.
Hvordan kan jeg noensinne anklage min himmelske far for å ha mindre behag i meg enn jeg har til mitt eget avkom? Til tider har mine barn sviktet meg, og gjort ting som er motsatt av hva jeg har lært dem. Men ikke en gang har jeg sluttet å elske dem eller å ha mitt behag i dem. Så dersom jeg besitter den slags utholdende kjærlighet som en ufullkommen far, hvor mye mer bryr ikke vår himmelske Far seg om oss, sine barn?
Det er derfor jeg synes denne scenen med Israels spioner er så forbausende. Gang på gang hadde Gud bevist sin kjærlighet til sitt folk. Men ved enhver anledning så nektet de å godta det. Tilslutt reiste Josva og Kaleb seg opp midt iblant dem og ropte: "Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette landet og gir det til oss." (4.Mos. 14:8). Hvilken enkel, men allikevel kraftfull erklæring. De sa: "Vår Gud elsker oss og har behag i oss. Og han kommer til å beseire enhver kjempe, fordi han fryder seg over å gjøre det for oss. Derfor må vi ikke se på våre hindringer. Vi må holde våre øyne på Herrens store kjærlighet til oss.
Gjennom hele skriften leser vi at Gud har behag i oss: " .... de som vandrer oppriktig, er til velbehag for ham." (Ord. 11:20). " .... de oppriktiges bønn er til behag for ham." (Ord. 15:8). ".... min sterke fiende .... de var for sterke for meg .... men Herren ble min støtte. Han førte meg ut i fritt rom. Han frelste meg, for han hadde behag i meg." (Sal. 18:18-20).
I dette siste verset så oppdager vi en stor sannhet som Israel gikk glipp av: "Han frelste meg, for han hadde behag i meg." Uansett hvor sterk vår fiende måtte være - uansett hvor ødeleggende vår veldige prøvelse er, eller uansett hvor håpløse tingene ser ut til å være - så vil vår Gud utfri oss. Hvorfor? Fordi han har behag i oss!
Gud hadde gjort sin kjærlighet til Israel overmåte tydelig. Det er derfor han kunne spørre sitt folk: "Hvorfor ... tale slik, Israel: Min vei er skjult for Herren, og min Gud bryr seg ikke om min rett?" (Jes 40:27). Han sa: "Hvordan kan du si at jeg ikke har sett din prøvelse? Hvordan kan du noensinne tro at jeg ikke har behag i deg? Jeg hadde behag i min tjener Job, hele veien gjennom hans forferdelige opplevelser. Og jeg har behag i deg akkurat nå, midt i din vanskelige periode."
Det er absolutt tvingende nødvendig at vi tror - raskt, håndfast, i dag - at Gud elsker oss og har behag i oss. Da vil vi være i stand til å godta at enhver omstendighet i våre liv til slutt vil vise seg å være Faderens kjærlige vilje for oss. Vi ville komme ut av vår ødemark hvilende i Jesu kjærlige armer. Og han vil skape glede ut av vår sorg.
Kjære hellige, ikke se på regningene som hoper seg opp. Og ikke prøv å se inn i en usikker fremtid. Din del er å stole på din kjærlige Fars paktsløfter, og støtte deg til hans store kjærlighet til deg. Du kommer til å komme seirende ut, fordi han holder deg i sine kjærlige armer.