World Challenge Pulpit Series Newsletters

Tiden er inne til å få sin sak i orden med Gud.

geir_spachmo — Wed, 04 Nov 2009 13:15:09 -0600

Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag! (2.Kor 6:2, min uthevning )

Dette budskapet er for alle som har falt fra Herren. Frafall er et bibelsk begrep som betyr "å komme bort, å vende seg bort, falle fra." ifølge apostelen Paulus som skrev verset ovenfor, så er "idagfrelsens dag. Med andre ord: Dersom du noensinne har tenkt på å bli en troende, så er tiden inne nå.

Denne uttalelsen av Paulus er både en invitasjon og en advarsel. Advarselen er som følger: "Ta ikke imot Guds nåde forgjeves. Ikke overse, vær likegyldig til eller kaste bort Guds tilbud om nåde. Gi ditt tilsvar nå da det blir tilbudt deg."

Jesus advarte om at mange troende ville vende seg bort og bli kalde: "Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste." (Matt 24:12). Hans budskap er klart: Mange som har vært i brann for Guds sak kommer til å falle fra. De vil drive inn i en åndelig kulde. Og mange vil vende seg til sine gamle kjødelig vaner. Når vil dette skje? Det vil finne sted på en tid Jesus kalte "begynnelsen på fødselsveene." (Matt 24:8).

Alt frafallet vi ser idag — denne bortvendelsen fra tro til vantro — kommer på en tid da du minst ville forvente det. Istedet ville du forvente at menneskene ville bli dratt nærmere Gud. Vi er i begynnelsen av disse "fødselsveene" som Jesus henviste til. Selv fremstående røster i verden er enige: Dette er tider med unevnelig ondskap, kjennetegnet av ukontrollerbar grådighet, økende seksuell perversjon, mengder av mennesker som gir seg over til all form for avhengighet, fra narkotika til spillegalskap og pornografi.

Jeg spør deg: Er dagen i dag en tid til å avslå tilbudet om frelse? Så absolutt ikke! Desom du noensinne virkelig elsket og fulgte Jesus, men nå er kald og likegyldig, så taler den Hellige Ånd til deg i dag. Han inviterer deg til å komme tilbake til Kristi nådige armer. Med medlidenhet bønnfaller jeg deg om å lytte til hva den Hellige Ånd sier. Den som har øre, han høre.

Noen av de frafalne sier til seg selv. "Jeg kan få min sak i orden med Herren når jeg selv vil. Jeg er bare ikke rede. Jeg er ikke sint på Gud, jeg trenger bare tid sammen med min venner og familie, tid til å kose meg og ha det hyggelig og moro. Jeg vet at Gud er kjærlig og full av nåde. Når jeg er klar vil jeg komme til ham. Jeg vet når den tiden er inne." Jeg hører disse tankene spesielt blant unge mennesker som er på vei bort fra Gud.

Den Hellige Ånd har tvunget meg til å vise deg faren med denne åndelige kulden. Det er ikke slik at Gud vender seg bort fra dem som faller fra, hans nåde blir tilbudt dem kontinuerlig. Kristi blod vil aldri miste sin kraft overfor syndere. Men kulde har en mektig og forutsigbar virkning.

Uttrykket "hardhet" antyder en tilstand som er utenfor rekkevidde av enhver nådig kallelse, enhver overbevisning fra den Hellige Ånd. Det begynner med kulde — en selvpålagt utestengelse fra Gud, uten den hensikt å adlyde kallet fra hans evangelium. For dem som fortsetter å være kald overfor Guds røst — som holder seg på avstand fra den Hellige Ånd — så blir hardhet resultatet.

Paulus henviser til dette når han sier at før Kristi gjenkomst, "vil det komme et frafall." Han taler om et massefrafall, noe som etterfølges at at Antikrists ånd blir sluppet løs (se 2.Tess. 2:3). De som "ikke tok imot kjærlighet til sannheten" (2:10) vil falle for en stor villfarelse, de vil tro løgner istedet for sannheten. Og de som vender seg bort fra ham som er sannheten vil falle i "urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt" (2:10).

Hebreerbrevet kommer med denne advarselen: "Se til, brødre, at det ikke hos noen av dere er et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud. Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik." (Heb 3:12-13).

Kjære, jeg formaner deg akkurat nå, slik Hebreerbrevet befaler. Vi leser tidligere i dette kapittelet: "Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter - som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen" (Heb 3:7-8). "La oss holde fast ved bekjennelsen (av vår tro)" (4:14).

Å holde fast på vår tro er avgjørende. Det er fordi den synden som forherder mest er vantroen. Israel forherdet sine hjerter "på fristelsesdagen i ørkenen" (3:8). Dette skjedde under en tid med prøvelser for Israel, da veldige prøvelser hadde kommet over dem. Gjennom den vanskelige tiden virket det som om Guds løfter sviktet dem. Da det så ut som om Herren ikke lenger besvarte deres rop, så ble de sinte på ham.

Noe liknende har skjedd med mange kristne i denne generasjonen. Jeg har snakket med mange en gang så ivrige troende som nå har harde hjerter. Dette er mennesker som en gang vandret trofast med Herren. De trodde hans Ord, baserte sine liv på bibelske sannheter og var helt i brann for Jesus. Så kom det en krise. De ropte ut til Gud fra sitt desperate ståsted, men bønnen ble ikke besvart innen den tid de ønsket det selv. I sinne anklaget de Gud: "Du har sviktet meg!" I dag vil ikke disse menneskene høre et ord av det jeg har å si.

Andre har blitt ledet bort gjennom forhold til ugudelige venner. Guds nåde er fremdeles tilgjengelig for dem, hans nåde er utrakt, men over tid har syndens "gleder" gjort deres hjerter harde.

Må Gud hjelpe oss i disse utrygge tider til å "se til" at ikke noen av oss får harde hjerter på vår prøvelses dag! Du kan tro at du aldri vil forherde ditt hjerte. Men vanskelige tider og prøvelser er garantert for alle dem som følger Jesus, ingen er untatt. Derfor "I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter!" (Hebr.4:7).

Her er veien til ødelegggelse: når det ikke lenger er noen frykt for Gud igjen i landet. Skriften taler om og om igjen om frykten for Gud: "Frykt Herren og vik fra det onde!" (Ordsp. 3:7). "Å frykte Herren er å hate det onde." (Ord 8:13). "Ved kjærlighet og trofasthet blir misgjerning sonet. Ved frykt for Herren holder en seg fra det onde." (Ord 16:6).

For mange år siden ble jeg invitert til å tale ved Yale Universitetet. Da jeg ankom ble jeg advart mot at en gruppe demonstranter var blant tilhørerne og var rede til å avbryte meg hvert øyeblikk. Da jeg steg opp på podiet så jeg noen av disse demonstrantene holde opp plakater.

Mitt budskap den kvelden var "Helvete, hvordan er det, og hvem kommer dit." Jeg talte akkurat slik Jesus sa: "Det vil bli gråt og klagerop og tenners gnissel." Da jeg talte var det fullstendig taust i auditoriet. Atmosfæren ble tykk av den Hellige Ånds overbevisning om synd. Etterpå gikk alle ut av auditoriet i forskrekket taushet.

Jeg vil aldri glemme det møtet. Det var en sann frykt for Herren på det stedet, en ærbødig ærefrykt, selv blant dem som sto mest imot evangeliet. En velkjent skribent for The New York Times dekket begivenheten. Ha sa til meg ved en senere anledning, "Det var så stille der, selv pennen min hørtes høylydt ut."

Da jeg gikk gjennom lobbyen etter begivenheten var fremdeles en del av demonstrantene der med sine plakater. Da de så meg vendte de seg bort. De hadde ingen forklaring på den Guds majestet og hellighet de nettopp hadde hatt et møte med.

Jeg sier deg at de dagene med gudsfrykt forlengst er borte. Idag har Satan sluppet løs et bekvemmelighetens evangelium. Nå er det betalte annonser på bussene i New York City hvor det står: "Det finnes ingen Gud — Ha det gøy!" På bussene i London står det liknende reklamer: "Det finnes ingen Gud — La oss feste!"

Hvorfor vedvarer slike henvisninger til Gud over tid? Det er fordi menneskeheten aldri har vært istand til helt og fullt å ryste av seg frykten for syndens konsekvenser. Verden er plaget med tanken på en Dommens Dag, en dag med et avsluttende oppgjør og et bokstavelig helvete. Den Hellige Ånd har vært trofast i å advare hver eneste generasjon, uansett hvor frafallen den har vært. Og han taler igjen akkurat nå.

Verden har kokt sammen et evangelium der det ikke finnes noen Gud og derfor ingen himmel og intet helvete. Det finnes ikke noe liv etter dette og ingen å stå til regnskap for.

Hvor finner vi Jesus i dette bekvemmelighetens evangelium? Han er i høyeste grad en del av det —men det er en helt annen Jesus! Dette er en annerledes Jesus, en "tolerant" person som blir presentert som essensen av den menneskelige kjærlighet. Han omfavner alle religioner, støtter kjønnsnøytrale ekteskap, og erklærer at det ikke finnes noe slikt som godt og ondt. For denne Jesus finnes ingen syndere, så det er ingen tale om synd, ikke engang avvikende adferd. Hans budskap er at du trenger ikke å forandre deg fordi det finnes ikke noe galt med deg. Det finnes ganske enkelt ingen dom eller vrede i ham.

Paulus kalte dette for "et annet evangelium" (Gal. 1:6). Og han advarte om dem som forkynte det "forvrengte Kristi evangelium" (1:7). Som du kan forestille deg så er det et forførende evangelium, som appellerer til mange. Og masser av mennesker, spesielt unge, blir fanget inn av det. Dette forklarer hvorfor en stadig større mengde kristen ungdom aksepterer ekteskap mellom mennesker av samme kjønn, eller samboerskap. Selv mange evangeliske kirker tar til seg dette forførende evangeliet. Det skjer akkurat slik Paulus advarte: "Mange vil bli forført og tro løgn fremfor sannhet!"

Verden kan kaste Bibelen til side og forkaste den virkelige Jesus, Guds egen Sønn. Verden kan også benekte at det finnes en himmel eller et helvete. Det vil alltid finnes en fornektelse av Kristi oppstandelse, på samme måte som vår egen oppstandelse fra de døde ved Guds kraft. Men Jesus selv sa at etter døden vil det være en Dommens Dag. Han advarte mot et bokstavelig helvete hvor det vil være gråt og tenners gnissel. Han sa at i helvete kan man føle mørket, at ormen aldri dør, noe som betyr samvittigheten.

Du skjønner at bare å si at det ikke finnes noen Gud, intet helvete og ingen Dommens Dag forandrer ikke realiteten i disse tingene. Hvilken ufattelig skrekk det må være å våkne opp i evigheten og finne ut at alt dette var sant. Paulus gir oss denne advarselen: "Men Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer. Det skjer ved hykleri av falske lærere, som er brennemerket i sin egen samvittighet." (1Tim 4:1-2).

Her er en klar advarsel idag fra Gud til alle frafalne. Det er et nådens kall. Det er som om en budbringer står langs den brede vei til fortapelsen og roper: "Snu! Vend om! Veien du går på leder rett til ødeleggelsen." Dette budskapet er sann kjærlighet og nåde.

Alle som tror på Jesus vet i sitt hjerte at tiden er nær. Kristus talte mye om det. Det er sant at ingen vet nøyaktig tiden da han vil komme tilbake. Jesus selv sa nettopp det. Men han beskrev også tydelig de ting som ville skje like før hans gjenkomst. "Det vil bli krig og uro, og mange vil komme og hevde de er Kristus. Men bli ikke skremt, enden er ikke ennå." (se Luk. 21:8-9).

"Da sa han til dem: Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike. Store jordskjelv skal det være, og hunger og pest mange steder. Fryktelige ting skal skje, og det skal vise seg veldige tegn fra himmelen. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og stor herlighet." (Luk 21:10-11,27)

Når vil vi se ham komme? Jesus sier at det vil skje når "mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som skal komme over jorden. For himlenes krefter skal rokkes." (Luk 21:26). Noen lærde sier at dette avsnittet henviser til ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e.Kr. Men det kan ikke være det, for verden på den tiden fikk ikke se "Menneskesønnen komme i skyen med kraft og stor herlighet."

Sannheten i dette avsnittet er et av de sikreste signaler på at Jesus kommer snart. Tenk på de rystelsene som skjer i dag. Verden rystes økonomisk, moralsk, med naturkatastrofer, med terrorisme, med atomtrussel fra bandittnasjoner. Hva er virkningen av denne massive rystelsen? Det er uten tvil: folk er mer full av frykt enn noensinne.

Utrolig nok hører vi ikke mye forkynnelse om Jesu gjenkomst. Noen forkynner at han vil komme, men ikke i vår tid. Andre forkynner: "kirken må først få herredømme, og det kan ta tusener av år." (Denne troen er fundamentet for det som kjennetegnes som "herredømme teologi" (dominion theology.)

Jesus advarer oss mot en slik tankegang. Han sier: "Men dersom den onde tjener sier i sitt hjerte: Det varer lenge før min herre kommer!" (Matt 24:48). Paulus gir ekkoet på dette: "Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet." 1Kor 15:51-52).

Alle disse avsnittene taler om forventning. I følge Paulus er det forventningen som får oss til å være rik på Guds sanne gjerninger: "Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren." (1Kor 15:58). Vi må alltid være rike på Herrens gjerninger, med det for øye å være opptatt med dette til Herren kommer.

Da jeg som tenåring begynte å forkynne ga jeg noen prekener om Herrens komme. Senere, da jeg som noen og tyveåring kom til New York City forkynte jeg på gatene for narkomane og gjengmedlemmer om Kristi komme. Jeg talte om den rette frykten for Gud, at Herren ikke lar seg spotte, og om å leve i den daglige forventningen om at Jesus kan komme når vi minst venter det. Siden da har jeg forkynt dette budskapet over hele verden. Og jeg vil fortsette å forkynne til jeg dør!

Jesus forteller oss veldig klart: "La hoftene være ombundet og lampene brennende! Og vær dere som folk som venter på sin herre når han vender hjem ... Salige er de tjenere som Herren finner våkne når han kommer! ... Og om han kommer i den annen eller tredje vakt og finner det slik - salige er de! ... Vær da også dere rede! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker. (Luk 12:35--40).

Dette er det samme kallet som ble gitt til Israel for lenge siden: "Våkn opp, våkn opp, kle deg i din styrke, Sion! Ta på deg ditt høytidsskrud ... Ryst støvet av deg, stå opp, ta sete, Jerusalem! Gjør deg løs fra båndene om din hals, du fangne Sions datter! For så sier Herren: For intet ble dere solgt, og uten penger skal dere bli gjenløst." (Jes 52:1-3).

Hør hva den Hellige Ånd sier til deg idag. Jesajas budskap var rettet mot Israel, men det er ment for alle i denne messianske tidsalder. Tenk over det: Lik Israel, så er du Guds elskede — og du også har vært i fangenskap altfor lenge. Du har vært i lenker for lenge. Djevelen har intet krav på deg. Han døde ikke for deg.

Det er tid for deg til å komme deg opp av støvet. Dersom du vil ta et skirtt i tro — dersom du vil komme til nådens trone — så vil disse lenkene falle av deg. Jeg formaner deg idag: kom deg opp av fryktens støv! Opp fra desperasjonens støv! Opp av vantroens støv!

Du tilhører Jesus. Han har gjort krav på deg. Men du må ta det første steget. Han vil ikke tvinge deg til å stå opp. Du må stå opp og slippe deg løs. Så opp idag!

For endel år tilbake sto jeg overfor den ondsinnede Mau Mau gjengen i Brooklyns Fort Greene distrikt. Da jeg fortalte disse forherdede unge menneskene om Jesus, så var det en ung leder som het Nicky som forbannet meg. Mitt første budskap til Nicky Cruz var disse fire ordene: "Nicky, Jesus elsker deg." Det er alltid Kristi evangeliums første kall: "Jesus elsker deg." Det er nåde, tilgivelse og legedom tilgjengelig ved tro for alle som kommer.

Men det var også et kall nummer to til Nicky og gjengen hans. Det kallet kom senere, på et møte med flere gjenger på det gamle St. Nicholas Arena teateret. Jeg fortalte de unge menneskene som var samlet der: "Dere har hørt evangeliet. Nå vet dere at Jesus elsker dere. Men du må også vite at du kan bli forvandlet. Jeg ber dere om å stå opp - akkurat nå, idag. Kom frem og gi alt til Jesus."

Dette var begynnelsen til forandring i mange unge menneskers liv, forandringer som har lydt gjennom generasjoner like til i dag.

La meg nå vise deg hvilket håp vi har fått: Herren sier om Israel: "For mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg ... Hvordan skal jeg kunne oppgi deg? ... Mitt hjerte vender seg i meg, all min medynk våkner." (Hos 11:7-8). "Jeg vil lege deres frafall. Jeg vil elske dem av hjertet, for min vrede har vendt seg fra dem." (Hos 14:5).

Alt dette ble sagt før korset, før Jesus utgjøt sitt blod. Her er invitasjonen idag. Dersom du har hørt det før, så hør det påny idag. "Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett." (Matt 11:28-30).

Jeg bønnfaller deg idag, akkurat nå: Bare kom. Tro. Finn hvile for din plagede sjel. Gud lover å møte deg.

Amen!

Hemmeligheten til kraft i vanskelige tider.

geir_spachmo — Wed, 07 Oct 2009 14:18:37 -0500

Når verden ser ut til å rystes, vil det stige frem et folk som vet å bevare sin styrke midt i alt sammen. Dette er mennesker som holder seg nær til Herren i krisetider.

I følge Skriften så betyr det ingenting for disse menneskene om månen og stjernene faller ned fra himmelen, eller om fjellene skjelver og faller i havet. De vil fortsatt ha tro til at Herren frelser dem, og deres tro vil ikke rystes av noe av det som kommer.

I Salme 31 innfører David et nytt uttrykk for Guds folk: "ditt åsyns skjulested." David skriver:

"Hvor stor din godhet er, som du har beholdt for dem som frykter deg, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til deg, for øynene på menneskenes barn. Du gjemmer dem i ditt åsyns skjulested mot menneskers sammensvergelser. Du skjuler dem i en hytte mot trettekjære tunger." (Sal 31:20-21 min uthevning).

David forteller oss i det vesentligste at: "All sann styrke kommer fra å holde seg nær til Herren. Faktisk er vårt mål av styrke proporsjonal med vår nærhet til Ham."

Sagt enkelt: jo nærmere vi er Jesus, jo sterkere vil vi være. Faktisk vil all den styrken vi noensinne kommer til å trenge komme gjennom vårt skjulte bønneliv.

Skriften sier at dersom vi ganske enkelt vil holde oss nær til Jesus, så vil han holde seg nær til oss. Og ved å holde oss nær til ham vil vi daglig få nye forsyninger med kraft. Dette er hans "åsyns skjulested" som David viser til i Salme 31.

Du skjønner at djevelen er veldig redd for Herrens nærvær i våre liv. Han skjelver ved selve tanken på den troendes nærhet til Jesus. Så når hans demoniske hær ser at du bærer frem bønner og holder deg i din Himmelske Fars nærhet, så vil hele helvete legge merke til det:

"Herren er med denne troende. Han har funnet det hellige nærvær. Hva kan vi gjøre mot ham nå?"

Av denne grunn vil Satan gjøre alt i sin makt for å frarøve deg Guds nærvær. Det er derfor han gjør så mange forsøk på å kjøre din sjel fast i bekymringer for fremtiden.

Sagt ganske enkelt så vil sjelefienden prøve å tappe deg for all styrke. Så vil han bruke alt han kan, selv "gode" ting, for å holde deg borte fra å tilbringe tid alene med Jesus. Han vet at din tid sammen med Kristus setter deg i stand til å utholde frykt og angst, selv i urolige tider.

“The Lord is with this believer. He has obtained the divine presence. What can we do against him now?”

Du må være helt blind om du ikke ser dommen som nå kommer over Amerika og verden.

Mens jeg skriver dette så erkjenner verden endelig at vi går mot utrolige forandringer. Som troende står vi alle overfor et viktig spørsmål: "Hvor nær Jesus lever jeg i denne tid?"

Jeg tror at når ting er utrygge så er det sterkeste vitnesbyrd at den kristne har fullkommen fred. Mens resten av samfunnet er i panikk - og mister motet, ja i noen tilfelle til og med dør av frykt - så vil den troende som ber stadig vokse seg sterkere. Det vil være slik fordi den gudfryktige tjener mottar mer og mer oppmuntring fra den Hellige Ånd. Bibelen taler om det som ikke kan rystes.

Dersom du ønsker å stå stødig i stormen så er Skriftens råd enkle: Du må daglig ha Herrens nærvær i ditt liv.

Hvor mye kvalitetstid tilbringer du alene med Jesus? Vokser du nærmere ham for hver dag som går? Ber du uten opphold - det vil si at du stille roper ut til ham gjennom dagen og kvelden? Han lover å høre ditt rop, selv når det uttales i svakhet.

Det kan være at du sier til meg: "Jeg tror jeg er godt forberedt på enhver storm. Tross alt er jeg et trofast vitne for Herren. Jeg skammer meg ikke over evangeliet. Og jeg lever et rent, moralsk liv. Jeg gir tiende, jeg leser Bibelen, og jeg går regelmessig i kirken."

Det er mulig å være en troende og allikevel forbli på avstand fra Herren. Faktum er, at dersom du ikke tilbringer tid sammen med ham - dersom du ikke fyller på av hans kraft - så vil ditt hjerte svikte. Dine ord vil ha lite eller ingen resultater, ditt vitnesbyrd vil forbli livløst. Hvorfor? Fordi du har drevet bort fra din krafts kilde.

Du kan ganske enkelt ikke bli mer til behag for Herren - mer fullstendig i sentrum av hans vilje - enn ved den enkle handlig å holde deg nær til ham i bønn.

Vi vet dette fra Apostelen Paulus' liv. Paulus sto overfor mange, vanskelige tider. Denne godfryktige mannen visste hva det betød å miste alt: å være sulten, og tørst, å lide fattigdom og nød, å være sviktet, å bli lenket i en mørk, fuktig fengselscelle, alene og forlatt selv av flere av sine nærmeste venner.

Paulus ble ikke trett. Faktisk vokste apostelen seg sterkere for hver prøvelse han gikk igjennom. Hvordan kunne dette ha seg? Det skjedde fordi Paulus kjente hemmeligheten til å oppnå og bevare sann styrke.

Paulus vitner: "Ved mitt første forsvar møtte ingen med meg, men alle forlot meg - må det ikke bli tilregnet dem! Men Herren stod hos meg og styrket meg, for at forkynnelsen skulle fullføres ved meg, og alle folkeslag få høre den. Og jeg ble fridd ut av løvens gap. Herren skal fri meg fra all ond gjerning, og frelse meg inn i sitt himmelske rike. Ham være æren i all evighet! Amen." (2.Tim. 4:16-18 min uthevning).

Når Paulus bruker ordet men i dette avsnittet, så mener han ganske enkelt, "på tross av." Han sier oss, "Herren sto med meg og styrket meg på tross av alle de vanskelige tider jeg har stått overfor."

Apostelen erklærte på en måte: "Uansett hvor jeg vendte meg var det vanskeligheter og uro. Men, da andre sviktet meg - da jeg var alene og alt jeg kunne se var tøffe tider - så kom Herren til meg og fylte meg med sin kraft. Han satte meg fri fra frykten. Han gav meg forsikring om at han ville bevare meg fra det onde, og han vil fortsette og bevare meg inntil jeg kommer til himmelen."

Paulus frydet seg over å se sine åndelige barn gripe denne tanken om "på tross av " i sine liv. År etter år så han Herren styrke dem for at de skulle bli i stand til å stå stødige selv midt i de mest vanskelige tider.

Kjære, du kan ikke få denne slags visshet og styrke noe annet sted enn i Herrens eget nærvær. Vi vet at Paulus var i konstant forbindelse med Herren gjennom bønn, og det er derfor onde nyheter eller prøvelser ikke kunne ryste ham. Hver gang Paulus sto overfor en ny forferdelig prøvelse flyktet han inn i bønn, han løp til Jesus for å losse byrdene av sitt hjerte.

Forfatteren av Hebreerbrevet lovpriser vitnesbyrdet til de troende som ble styrket gjennom trofast bønn: "Men ... dere ... utholdt stor kamp og lidelse ... ble gjort til et skuespill ved spott og trengsler... fant dere med glede i at deres eiendeler ble røvet fra dere ..." (Heb 10:32-34).

Tenk over det: De menneskene som er beskrevet her hadde mistet sine hjem, sitt levebrød, alt. Og allikevel kunne de vitne sammen med sin pastor Paulus: "På tross av de vanskelige tidene - på tross av enhver prøvelse som kom i vår vei - så sto Herren med oss. Han kom daglig for å gi oss all den styrke vi trengte for å seire."

Har du kommet til det punkt hvor du kan si: "På tross av alt, så vet jeg at Jesus vil bevare meg i vanskelige tider. Og han vil gi meg alt jeg trenger fordi han er min styrkes kilde."

Paulus lærte denne hemmeligheten om styrke ved sin omvendelse. Etter å ha blitt blindet på veien til Damaskus tilbrakte han tre dager med faste og bønn, fast bestemt på å erfare det faktiske nærværet til sin Herre som hadde åpenbart seg selv for ham.

Det var da Herren ledet en troende med navn Ananias: "... gå bort ... og spør ... etter en ved navn Saulus .... For se, han ber!" (Apg 9:11). Videre sier Skriften om Paulus: "... Saulus fikk stadig større kraft ..." (Apg 9:22).

Mannen hadde ikke noe brød selv, men han visste at hans venn hadde alt det brødet han trengte. Så han forsatte med å banke og hamre på døren til hans venn sto opp, åpnet døren og ga ham brød.

Kjære, denne vennen med brødet er Jesus. Han holder seg nærmere enn en bror, og han vil sørge for alt vi trenger. Det omfatter ikke bare mat, klær og husly (se Matt. 6), men også oppmuntring, styrke og fred.

Bibelen sier det så tydelig. Det er en viss, bestemt forberedelse vi burde gjøre akkurat nå, og det er å begynne å bygge opp vår tro og åndelige styrke. Den eneste måten å gjøre dette på er å holde seg nær Jesus i bønn. Vi får ganske enkelt ikke den stryrken vi trenger på noen annen måte.

David lærer oss: "Din godhet ... som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til deg, for øynene på menneskenes barn. Du gjemmer dem i ditt åsyns skjulested ..." (Sal 31:20-21). Det er tid for å lukke oss inne med Kristus og utøse vår hjerter for ham hver dag.

Når vi er midt i stormen vil ingen av oss kunne klare oss på noen annens styrke. Vi vil ikke være i stand til å trekke veksler på vår venns styrke, vår pastors, vår kollegas, nei selv ikke på kraften fra en sann Guds profet.

Vi ser dette illustrert i Jesu lignelse om de uforstandige jomfruer. Da jomfruene prøvde å låne olje fra sine vise medsøstre, så ble de fortalt: "Gå og kjøp olje selv. Vi har ikke nok til både dere og oss."

Hører du hva Jesus sier i denne lignelsen? Han advarer alle sine barn: "Ingen andre har en tro som kan bære deg. Du må ha ditt eget forråd av tro og tillit til meg."

Kjære hellige, det er så veldig enkelt: Du trenger ditt eget forråd av styrke. Men du kan ikke få dette bare av å lytte på prekener eller undervisnings CDer. Og du kan ikke få det kun ved å være involvert i felles lovsang eller ved å gjøre gode gjerninger. Du får det ved å være alene med Herren i hans nærvær.

Du trenger hans nærvær mer enn noengang tidligere.

Salmisten sier om dem som kommer frem for Herren i Sion: "De går fra kraft til kraft" (Sal 84:8). Vi blir fortalt: "Den kristne som ber vil ikke bli motløs i vanskelige tider. Han vil bli sterkere og sterkere fordi han stoler på Herren fremfor menneskenes barn."

Jeg avslutter med disse mektige ordene fra Jesaja:

"Vet du det ikke, eller har du ikke hørt det? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett, han blir ikke utmattet, hans forstand er uransakelig.

Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke.

Gutter blir trette og utmattet, og unge menn snubler. Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette." (Jes 40:28-31).

Jesu seier på Korset

geir_spachmo — Mon, 13 Jul 2009 12:28:16 -0500

Det var natten før Kristi korsfestelse. Jesus hadde samlet sine disipler i den øvre salen for å forberede dem på at han skulle forlate verden. Etter at de hadde delt et måltid, tok Herren et håndkle og fortsatte med å vaske disiplenes føtter.

Denne kvelden fortalte Jesus disse hengivne etterfølgerne at han kom til å bli "løftet opp" (i betydningen korsfestes) ved onde menns hender. Da han fortalte dem dette advarte han dem på forhånd om det som skulle komme.

Jesus avsluttet dette budskapet til dem med å si: "Jeg er utgått fra Faderen og er kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen." (Joh 16:28).

Til dette svarte disiplene "Se, nå taler du fritt ut, og sier ingen lignelse! Nå vet vi at du vet alt, og du har ikke bruk for at noen spør deg. Derfor tror vi at du er utgått fra Gud." (Joh 16:29-30).

Disiplene lot Jesus vite at de klart og tydelig hadde forstått det han hadde fortalt dem. men, det som er viktigere, legg merke til ordene deres i det siste verset: "Nå vet vi alt ... vi tror ..."

Det så ut som om en sterk tro hadde grepet hjertene deres. Disse mennene erklærte til Jesus: "Nå ser vi Jesus. Nå vet vi. Nå tror vi!"

Alt dette ser ut til å antyde at disiplene var forberedt på de forferdelige, blodige dagene som lå foran.

Da Kristus stilte dette spørsmålet, så spurte han med andre ord disiplene:

"Forstår dere nå hva som ligger foran? Er dere istand til å drikke fra det beger jeg vil drikke av? Er dere rede til å tro, når dere i morgen kommer til å se meg hengende som hjelpeløs på korset?

Vil dere fremdeles tro når det ser ut til at jeg ikke har noen makt over mennesker eller djevler? Vil deres tro holde når dere ser at min Far har overlatt meg i mine fienders hender for en tid? Vil deres tro da fortsette uten å være rystet?

Vil deres tro overleve når dere ser mitt utseende blir vansiret så dere ikke kjenner meg igjen? Hva vil skje med deres tro i den time, når deres Frelser ikke engang ser ut til å ha makt til å frelse seg selv?

Si meg, tror dere nå? Tror dere virkelig?"

"Se, det kommer en time, og den er alt kommet, da dere alle skal bli spredt, hver til sitt, og la meg være alene. Men jeg er ikke alene, for Faderen er med meg." (Joh 16:32).

Denne prøvelsens time fulgte umiddelbart etter mange flotte timer med hyggelig samvær. Tenk på dette: Bare timer tidligere hadde Jesus øm vasket disiplenes føtter. Det var bare noen få timer tidligere at han hadde advart dem om lidelsene og smerten som lå foran i korsfestelsen.

Men gjennom denne prøvelsens time ble det snart tydelig at disiplene ikke hadde fattet alt det som Jesus hadde lært dem. Hvilken lystighet må det ikke ha vært i helvete da den timen kom. På en slikt kort tidsrom gikk Peter fra å skryte av sin tro til å fornekte Kristus og banne og sverge. Alle disiplene sviktet Jesus, akkurat slik han hadde forutsagt, "hver til sitt" (Joh 16:32), og løp for å skjule seg.

Men før vi dømmer disse mennene, lå oss forestille oss at vi også hadde vært nær korset på den dagen. Hva om du hadde hørt Jesus si: "Far, hvorfor har du forlatt meg?" Hvilke tanker ville ha gått gjennom ditt sinn? Jeg har mistanke om at du ville hatt de samme tankene som disiplene hadde. På samme måte som dem kan du også ha undret deg:

"Hvor er Guds hånd i all denne lidelsen og smerten? Hvor er Faderen akkurat nå? Hvorfor ville han at en slik forferdelig ting skulle skje, etter alt det Jesus lovte om sitt Rike?"

Det var denne slags tanker som førte disiplene like ned i motløshetens avgrunn. De må ha skjelvet og tenkt: "Vi trodde han var vårt håp." Nå så ditt sitt håp bli knust for sine øyne.

Satan triumferte tydeligvis i denne timen. Han kan ha trodd at han så et mønster blant Guds folk, et som var til hans fordel. Jeg kan forestille ham tenke: "Dette er et bilde på det som skal komme. Kristi etterfølgere kommer til å knekke sammen når de går gjennom smerte og lidelse. De vil falle i fra så fort vanskeligheter melder seg. Med en gang de plukekr opp sitt eget kors så vil de kaste fra seg troen."

Det er virkelig sant at scenen på Golgata ikke så ut som noen seier. Men noe skjedde den dagen som Satan ikke visste noe om. Det er noe djevelen aldri vil forstå om vår velsignede Frelser. Jeg snakker om den ufattbare nåde Gud viser oss i Jesus Kristus!

Noe utrolig skjer med en gang en person tar imot Jesus som Herre. Med en gang de forsaker verden og følger ham, så er de for alltid bundet til Herren med ubrytelige kjærlighets bånd. Se bare Paulus' beskrivelse av denne ufattelige nåde:

"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8:35,38-39).

På tross av disiplenes skamfulle svik så var guds nåde helt og fullt i virksomhet i den gjennom den Hellige Ånd. Og denne nåden fastslo seieren etter de mørke dagene med korset. En sæd av tro hadde blitt sådd i Jesu etterfølgere, og deres hus hadde blitt bygd på en klippe. Husene deres var rystet selvfølgelig, en satanisk storm slo mot veggene og mektige bølger hamret mot fundamentene. Men da stormen var over sto husene forsatt.

Troens sæd var ikke død. Den var helt og fullt i live! Jesu bønner hadde vunnet seier. Hans etterfølgeres tro hadde ikke sviktet.

Ingen kan telle alle de goder og de mangfoldige velsignelser som Kristus har gitt oss gjennom sitt utgytte blod. Men jeg ønsker å fryde meg spesielt i en av seirene: tilgivelse for alle tidligere synder.

"Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." (1Joh 1:7,9).

Det er påkrevet at enhver etterfølger av Jesus griper fatt i denne vidunderlige sannheten. Å tilegne seg denne er avgjørende for om vi vil bevare en seirende tro midt i vanskelige prøvelser. I dager med usikkerhet er det virkelig viktig å hvile i Kristi tilgivelse.

Mange av oss som trofast har tjent Jesus gjennom årene har blitt trygg på at vår tro kan motstå enhver ildovn. Lik disiplene kan vi vitne: "Nå ser jeg Herre. Nå tror jeg.." Vi takker Gud at Kristus har åpnet våre øyne for hans evige hensikter.

Så plutselig er står vi overfor en overveldende, forferdelig krise. Det går opp for oss at vi har kommet inn i en ildovn som er sju ganger varmere enn vi noensinne har opplevd. Vi har kommet ansikt til ansikt med en kamp så smertefull, en kamp så slitsom at vårt hus begynner å riste. Og snart er det synket ned i en myr av byrder og frykt.

Denne predikanten hadde selv erfart mange store lidelser i livet. Han talte for mengder av kristne da han skrev: "Det første mange spør om er: 'Hva har jeg gjort? Gud, har jeg sviktet deg?' "

Dette er illustrert i et brev jeg mottok fra en kjær søster i Kristus. Hun skrev følgende om sin store lidelse:

"Det ser ut til at prøvelsene ikke vil opphøre, ikke engang en liten tid med hvile. Jeg vet ikke om det er Herrens tukt."

"Jeg har undret meg over om vanskelighetene i min familie har å gjøre med mitt liv før jeg ble frelst. Jeg lurer alltid på det. Jeg har spurt Faderen om og om igjen om dette er tilfelle, fordi jeg ganske enkelt ikke vet det."

"Noen ganger føler jeg at derso mdet er slik, så er min straff mer enn jeg kan bære til tider. Jeg vil heller bære straffen selv, enn at mine familiemedlemmer skal lide for mine tidligere synder."

"Jeg elsker Herren, og å vende meg bort fra ham er ikke noe valg for meg. Han er mitt liv. Men nylig følte jeg det slik at det ville ha vært bedre om jeg aldri hadde blitt født. Da ville ikke mine barn vær her og lide."

"Jeg har også følt til tider at jeg bare ønsker å gå hjem og være hos Jesus. Men det er egoistisk, fordi mine barn trenger meg."

"Vær så snill, om du har noen kommentarer til dette som kan få mitt sinn til å falle til ro, så ville jeg sette pris på det."

Jeg sier til deg det samme jeg ville ha sagt til denne kvinnen: Hør ordene til apostelen Paulus. Han skriver: "Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort." (Rom 3:24-25, min uthevning).

Vi er frikjent i guds øyne ved hans ubetingede tilgivelse. All skyld, frykt og fordømmelse er løftet av. Alle tidligere anklager er vasket bort!

Kort sagt så holder ikke Gud lenger disse tidligere syndene mot deg. Han har forsonet oss med seg selv uten noen fremmedgjøring fra sin side. Utrolig nok har Gud sikret iss denne forsoningen mens du fremdeles levde i synd. Jeg spør deg, hvor mye mer verd er denne forsoningen nå da du har stolt på seieren på korset?

I følge Paulus: "Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt." (Rom 5:8-10).

Tilslutt forteller Paulus oss: "Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus." (Rom 8:1).

Noen konsekvenser av synd kan være forårsaket av tidligere uvaner. På samme vis kommer Guds tukt ofte sammen med synd. men et Guds barn må få en ting inn i hodet, en gang for alle: Gud tukter aldri sitt barn i sinne.

"For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av. Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner. For hvem er vel den sønn som hans far ikke tukter?" (Heb 12:6-7).

Du er aldri mer elsket enn når du blir tuktet eller irettesatt av Herren. Faktisk har hele prossessen med tukt alt å gjøre med Guds lengsel etter deg. Alt er ment å ta deg inn i kjennskapen til ham og hans herlighet.

Men ta ikke feil. Bibelen kalle disse tidene for sorgens tid. De er på ingen måte en gledens tid: "All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg." (Heb 12:11). Men allikevel blir vi fortalt: "Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt." (samme vers).

Opp gjennom årene har jeg måttet kvele mange av Satans brennende piler. Idag proklamerer jeg i visshet: "Gud er ikke sint på meg. Og kjære etterfølger av Jesus, han er ikke sint på deg. Derfor slukk ut alt det djevelen sier som ikke er i samsvar med dette!"

På korset tok nåden og freden på seg et ansikt. Det var et menneskes ansikt - Jesus Kristus. Opp gjennom historien så har fred blitt lovet når et Guds barn fullt ut har stolt på den rensende og helbredende kraften i Kristi blod. Det er Kristi egen fred, selve den freden som hersker i paradiset.

Paulus ord om dette emnet er ment å blitt tatt til seg av alle troende på sin vandring:

"La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme. Og vær takknemlige!" (Kol 3:15, min uthevning)

Kjære kristne, dette er vårt håp i alle våre kamper: La freden herske i ditt hjerte ved Guds løfter: "Må han selv, fredens Herre, gi dere fred, alltid og på alle måter!" (2Tess 3:16).

Må den følgende bønnen av Paulus også bli vår i disse uvisshetens dager:

"Må så håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan være rike på håp ved Den Hellige Ånds kraft." (Rom 15:13).

Takk Gud for hans glede og fred!

Amen.

Full visshet

geir_spachmo — Wed, 27 May 2009 16:36:15 -0500

"For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer." (2Tim 1:12 min uthevning).

Her er ordene til en døende mann. Apostelen Paulus skrev til sin elev, den unge pastorlærlingen Timoteus. Senere i det samme brevet betror Paulus seg til Timoteus med disse vanskelige ordene: "For jeg blir alt ofret, og tiden for min bortgang forestår. Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen." (4:6-7)

Selv om Paulus sine ord var rettet mot Timoteus, så taler hans budskap til enhver Kristi tjener som står overfor store lidelser. Se på sammenhengen: På høyden av sine egne uutholdelige prøvelser - på dødens rand - så hadde Paulus full visshet om Guds kjærlighet til ham. I tillegg var han overbevist om Herrens evne til å "bevare den skatt som er betrodd meg" på tross av alle beviser om det motsatte.

Kjære, Paulus sin trøst er ment for alle som daglig blir puffet rundt av sataniske krefter, so mer involvert i åndelig krigføring, som holder ut store strabaser som gode stridsmenn. Hvordan var Paulus i stand til å tale så tillitsfullt om Guds trofasthet gjennom alle sine prøvelser? Hva var det om Herren han var så fullt viss på at det avfødte en slik tro?

Paulus går aldri i detaljer om de ting han var "betrodd ... til dagen kommer." Vi kan bare spekulere på hva de tingene var. Men som Paulus må også vi være fullt overbevist om Guds trofasthet til å bevare de ting vi har blitt betrodd. Ja, for å stå overfor våre prøvelser i disse vanskelige tider så er det mange ting ved vår Herre vi må være fullt overbevist om.

Paulus skrev til menigheten i Rom:

"For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8:38-39).

Før han kom med denne frimodige erklæringen stilte Paulus først dette spørsmålet: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss." (Rom 8:35, 37)

Det er tydelig ut fra Paulus' spørsmål at han gjenkjente Satans oppdrag i disse siste dager: å hindre Guds folk å vandre i hans store kjærlighet. Det er dessverre et trist faktum at mange i kirken i dag er blind for dette bedragerske verk av vår fiende. Mange lever helt uvitende om han med hell har stengt dem ute fra å kjenne og glede seg over Guds kjærlighet til dem.

Misforstå ikke: Vi skal aldri frykte vår fiende. Men dersom vi ikke er våkne for Satans finurlige angrep på vår tro, så vil vi fortsette å leve uten seier i våre liv. Paulus visste hvor viktig det er å avsløre djevelens listige knep. Bare i den grad vi gjenkjenner disse angrepene på vår tro kan vi si med Paulus: "For jeg er fullt viss på, at ingenting - ingen løgn, intet bedrag, ingen anklage - kan skille meg fra Guds kjærlighet, so mer i Kristus Jesus."

Vi må vite at Satan er bestemt på å få legge ned enhver tjeneste som er ledet av den Hellige Ånd og å bringe til fall ethvert seirende Guds barn i disse siste dager. Han sikter ikke bare inn på den som står på prekestolen, men enhver troende som har en tro som er effektiv mot hans mørke rike.

Guds rettferdige har alltid erfart mange lidelser. Hebreerbrevet 11 vitner om dette. Og nå, sier Skriften, raser Satan mot menigheten fordi han vet at tiden renner ut: "Men ve jorden og havet! For djevelen er steget ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid." (Åp 12:12).

Herren Jesu gjenkomst står for døren. Og derfor har sjelefienden med stor vrede kommet for å prøve å forføre selv Guds utvalgte. Akkurat i denne stund gjør legioner av Satans plageånder ethvert forsøk på å ødelegge og gjøre mismodig de som Gud har utvalgt. Paulus vitner om voldsomme angrep på hans eget liv, og forteller: "Satan hindret oss" (1Tess 2:18).

I det forrige århundre skrev T. Austin-Sparks om djevelens krigføring i de siste dager. Denne gudfryktige tjeneren så at "mange ting ble begrenset, holdt nede og lammet av Satan. (Masser av kristne er) ute av stand til å fungere eller fullføre sin tjeneste ... fordi de blir hindret av Satan."

Slik Paulus før ham, advarte T. Austin-Sparks Guds folk om å være på vakt mot djevelens angrep. Og han be de troende innstendig om å gå i forbønn innfor Gud om å kaste Satan ned frå sin høye stilling som "våre brødres anklager."

Jeg tror at en slik forbønn er i hjertet til enhver troende som har erfart Satans hindrende verk. Slike hellige har førstehånds kjennskap til de kriger vår fiende fører mot alle som lever sine liv i henhold til Kristi hellige kall.

Hva er en forbeder? Kort sagt, en som tar behovene og byrdene for andre i bønn. En slik tjener slutter aldri å gå i forbønn for Kristi kirke eller for noen som Herren legger ham på hjertet.

Til alle tider har Gud plassert forbedere på alle frontavsnitt for å kjempe mot Satans makter og myndigheter. I dag kan man finne slike åndelige soldater i annenhver nasjon. Og det er en grunn til at de kalles "bønnekrigere". Mange som skriver til oss beskriver den intense åndelige krigføringen i sine egne liv.

En 91 år gammel forbeder skrev følgende: "Jeg føler meg utbrent etter å ha tjent (Herren så lenge) med alt han har lagt i min vei. Min kropp er svak etter mange år i lidelse - all omsorgen og prøvelsene til andre som alltid har ligget meg på hjertet ... Siden jeg var 4 år gammel har jeg elsket og bedt for andre. Jeg har vært en forbeder alle disse årene ... jeg tar tilbake områder Satan prøver å ta fra meg ved å be i Ånden ... og jeg mottar ny styrke."

I et helt liv har denne hellige kriger tatt på alvor formaningen i Judas' brev: "Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd, og hold dere slik i Guds kjærlighet ..." (Jud:20-21). Budskapet til dem som er i en åndelig krig er klar: "Bygg deg selv opp i tro. Hold deg selv i Guds kjærlighet."

Det er absolutt umulig å bygge opp vår tro ved hjelp av menneskelige krefter eller evner. Uten den Hellige Ånd er vi ganske enkelt ikke i stand til å holde oss i kunnskapen og forvissningen om Guds kjærlighet til oss. Da er vi lett match for mørkets krefter. Vi kan ikke engang ta opp troens skjold for å slukke helvetes brennende piler eller bestemme oss for å gjøre det. Vi trenger Guds Ånd til å styrke oss på alle områder.

I disse prøvelsens tider er det ikke nok kun å lære bibelvers utenat. Jeg kjenner en mann som hadde en slik enorm kunnskap om Guds Orda at han ble kalt "den vandrende Bibel." Denne mannen kunne sitere hele kapittel fra Skriften. Men i løpet av en stor prøvelse i sitt liv så forlot han troen. Slik Paulus vitner: "For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende." (2Kor 3:6).

Det er også tragisk at mange kristne som hevder å være fylt av Ånden ikke vender seg til den Hellige Ånd i sine prøvelser. De vet lite om hans fred og trøst, når hele hans oppgave går ut på å sørge for disse ting. Slike troende har ikke lært å stole helt og fullt på Ånden, kanskje fordi de ikke har blitt fullt ut overbevist om sine behov for ham.

Intet kan være lenger fra sannheten. Den Hellige Ånd er selveste Guds vesen, og han skal tilbes i tillegg til å adlydes.

Etter tjueto år som pastor i en forsamling, har jeg kommet til en konklusjon om den Hellige Ånds rolle i våre liv. Kort sagt så har lært at jeg aldri skal prøve å yte sjelesorg til en såret kristen uten at jeg først har bedt den Hellige Ånd om å rive ned all satanisk motstand. Enhver etterfølger av Jesus må gjenkjenne djevelens forsøk på å hindre ham fra å kjenne Guds løfter. Bare da er jeg i stand til å be med den personen om at den Hellige Ånd må åpne hans hjerte for å motta Guds kjærlighet.

Jeg kan være i stand til å sitere et stort antall skriftsteder som passer inn i den personens situasjon. Og jeg kan i kjærlighet og barmhjertighet ha medfølelse med ham i hans smerte og gjøre alt jeg kan for å løfte opp hans ånd. Men han må selv kjenne vissheten om Guds kjærlighet og trøst som bare den Hellige Ånd kan gi.

Enhver som har elsket Jesus må rope ut til Ånden om en forsikring for selv å få full visshet. Det samme er sant spesielt for Guds menighet i disse siste dagers åndelige krig. Enhver kristen må vite fra Ånden at Gud ikke er sint på ham, at Herren ikke har forlatt ham, og at Jesus er berørt av alle hans følelser, smerte og lidelse.

"Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham." (Heb 11:6).

Det er tider da mange av oss kjemper for å gripe troen. Vi har alle lyst til å gjøre krav på Guds løfter, ikke bare for vår egen skyld og for egen velsignelse, men slik at vi kan være til behag for ham. Vi ønsker en tro som kan gi Gud ære.

På grunn av dette så blir vi ofte urolige når våre bønner ikke blir besvart. Vi begynner å stille spørsmål ved vår tro, og undres: "Er min tillit til Herren for svak? Er jeg treg til å tro? Hvorfor virker himmelen så stengt for mine bønner? Har jeg vaklet på noen måte? Er jeg ikke brennende nok? Sitter det en ond rot av vantro et sted i mitt hjerte?"

Vi prøver alltid så hardt å tro, så hardt å behage Herren med en riktig slags tro, at vi hindrer vår egen tro ved å dømme den. Nå, etter mer enn seksti år i tjeneste for Gud, så vil jeg fortelle deg hva sann tro har blitt for meg:

Den betyr å holde fast på Guds løfter når det ikke finnes fysiske bevis på at hans løfter blir oppfylt.
Den betyr å stole på at den Hellige Ånd skal bevare min sjel i hvile, overbevist om at Gud gjør alt til det gode for meg.
Den betyr å hvile i denne erklæringen fra Paulus: "For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt." (Rom 8:28)

Omstendighetene ser så ofte ut til å virke til det onde for vårt bare øye. Men i hvert øyeblikk gjennom vår prøvelse er det en evig virkelighet som er virksom. Gud beveger alle ting i retning av sin plan for oss.

Vi vet at dette var sant for patriarken Josef. Denne mannen holdt ut flere tiår med sammenhengende prøvelser som ikke så ut til å være annet enn tragedier, inntil det endelig var "den tid da hans (Herrens) ord slo til." (Sal 105:19). Men inntil det tidspunktet ble han prøvd av Herrens ord (samme vers). [Den norske oversettelsen av dette verset antyder ikke noe slikt, mens den engelske Bibelen (KJV) sier: “The word of the Lord tried him” i siste del av verset. o.a.]

Så kan du si med Josef og apostelen Paulus at "alle ting samvirker til det gode"? Er vår sjel beroliget over at på en eller annen måte har Gud i sitt forsyn virket frem en plan på dine vegne?

Tror du at på et eller annet sted i din smerte - i din lidelse som ingen ende tar, tapet av dyrebare drømmer, håp og målsetninger - så har Gud hele veien tatt deg til et sted dypere i seg selv? At han, i sitt ufattelige kjærlighet, har ledet deg frem mot en belønning, som du skal få her i livet i tillegg til i evigheten?

Herren forteller oss i Hebreerbrevet: "Du må tro at jeg er den som lønner deg." Og forfatteren av brevet formaner: "For dere trenger til tålmodighet, for at dere kan oppnå det som er lovt, etter at dere har gjort Guds vilje." (Heb 10:36).

Gud lover aldri mer i sitt Ord enn han kan utføre. Dette er noe Abraham grep i tro helt fra starten av. Paulus sier om Abraham: "Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre." (Rom 4:20-21).

Ved sin tro gav Abraham "Gud ære."

Når hele livet går bra så er det lett for oss å vitne: "Gud kan gjøre hva som helst!" Vi kan med letthet forsikre andre om at Gud vil besvare deres bønner. Vi kan tillitsfullt erklære at Herren alltid holder sitt Ord.

Men når alt rundt oss begynner å sammensverge seg mot at Guds løfter skal bli oppfylt - når alle synlige bevis ser mer ut som Guds vrede enn hans belønning - så stiger den Hellige Ånd opp i oss med sanne trøstefulle ord:

"Hold ut. Stol på Ham! Du er ikke skilt fra Guds kjærlighet. Han er i virksomhet hver eneste time av din tilstand. Så ikke vakle eller tvile. I stedet skal du reise deg og kjempe troens gode strid."

Jeg takker for meg med dette mektige avsnittet fra apostelen Paulus. Han minner oss på Guds uendelige trofasthet i enhver omstendighet, i hvert øyeblikk av din prøvelse:

"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår.

Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8:35-39).

Amen!

Et budskap om trøst og håp

geir_spachmo — Tue, 05 May 2009 19:33:19 -0500

Jesus betjente en stor folkemengde da folket begynte å bli sultne. Han tok Filip, en av sine disipler til side og stilte ham et viktig spørsmål: "Han sa til Filip: Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få noe å ete? Men dette sa han for å prøve ham, for han visste selv hva han ville gjøre." (Joh 6:5-6).

Det Jesus sa var: "Filip, disse tusener av mennesker er sultne. Si meg, hvordan skal vi gi dem mat? Hva synes du vi bør gjøre?" Hvilken ufattelig kjærlighetshandling av Jesus. Han visste hele tiden hva han skulle gjøre, verset forteller oss det. Men han prøvde å fortelle Filip noe viktig. Og den leksen han ønsket å gi har stor viktighet for oss i dag.

Akkurat nå vakler verden på randen av en avgrunn som ingen annen tid i historien. Den nåværende uroen kommer på et tidspunkt da kristne over alt står overfor prøvelser som aldri før. Mange sitter oppe halve natten for å prøve å løse sine problemer. "Kanskje dette vil virke - nei, nei. Kanskje det vil løse det - nei, det vil heller ikke fungere. Hva skal jeg gjøre?"

Da Jesus stilte dette vanskelige spørsmålet til Filip, så hadde ikke disiplene bare et brødproblem. De hadde et produksjonsproblem, et pengeproblem, et fraktproblem, et tidsproblem og et fordelingsproblem. Legg det alt sammen, og de hadde problemer de ikke kunne fatte. Denne oppgaven satte dem i en absolutt umulig situasjon.

Kjære kristne, tenk over dette: Midt i din umulige situasjon kommer Jesus til deg og spør: "Hva skal vi gjøre med dette?" Han vet nøyaktig hva han kommer til å gjøre. Han har en plan. Men han ønsker også å vite hvordan du, hans tjener, vil møte dine vanskeligheter.

Det rette svaret fra Filip ville ha vært: "Jesus, du er Gud. Ingenting er umulig for deg. Så i dette øyeblikk jeg gir dette problemet over til deg. Det er ikke lenger mitt, men ditt."

Mer enn noe annet ville Jesus at Filip husket på ordene han allerede hadde talt til ham om Guds trofasthet. Jeg tror at Kristus ønsker det samme for sitt folk i dag. Han har gitt oss mektige ord med trøst og håp nettopp for slike krisetider. Og vi må minne oss selv på disse sannhetene når vi står overfor vår egen prøvelses tid.

"Jeg har medynk med folket, for de har alt vært hos meg i tre dager, og har ikke noe å spise. Jeg vil ikke sende dem bort fastende, for da kunne de bli ganske utmattet på veien." (Matt 15:32). Jesus kommer her med ut utsagn som gjelder troende i enhver generasjon. Han sier til oss: "Jeg vil gjøre mer for mitt folk enn å helbrede dem. Jeg kommer til å sikre meg om at de har nok brød å spise. Jeg bryr meg om alle aspekter av deres liv.

"Jeg vil at du skal forstå at jeg er mer enn bare kraft. Jeg er også barmhjertighet. Dersom du ser meg bare som en helbreder eller en som gjør mirakler, så vil du bare frykte meg. Men dersom du også ser meg som barmhjertig, en som gir gode gaver, så vil du elske meg og stole på mitt Ord."

Jeg skriver dette budskapet til alle kristne som er på randen av utmattelse, so mer i ferd med å gi opp, som er overmannet av den nåværende situasjonen. Du har vært en trofast tjener, du har gitt andre mat, hatt full tillit til at Gud kan gjøre det umulige for sitt folk. Men du har en nølende tvil omkring Guds villighet til å gripe inn i ditt nåværende strev.

Tenk på dem i Kristi legeme som du har gitt ord om tro og håp, folk som har stått overfor øyensynlig håpløse situasjoner. Du har bedt dem innstendig: "Hold ut! Gud gjør mirakler, og hans løfter er sanne. Mist ikke håpet, fordi han ønsker å besvare dine rop."

Jeg har gitt slik oppmuntring mange ganger. Men nylig ble jeg spurt av den Hellige Ånd: "David tror du virkelig på mirakler?" Svaret mitt var: "Ja Herre, selvfølgelig gjør jeg det. Jeg tror på hvert mirakel jeg leser om i Skriften." Men dette svaret er ikke godt nok. Guds nåværende spørsmål til alt sitt folk er: "Tror du at jeg kan gjøre et mirakel for deg?" Og ikke bare ett mirakel, men et mirakel for hver krise, enhver situasjon vi står overfor.

Vi trenger mer enn forgangne mirakler vi leser om fra historien. Vi trenger oppdaterte, personlige mirakler so mer spesiallaget for vår nåværende krise, en situasjon vi aldri har stått overfor tidligere. Si meg, når du står overfor din nåværende vanskelighet, tror du virkelig at Herren vil finne en løsning? Stoler du på at han vil gjøre et mirakel for deg på en måte du ikke kan fatte?

Det var et slikt spørsmål Jesus stilte til Filip. Det er et spørsmål som krever virkelig tro - den slags tro som gjør at hjertet faller til ro og for "krigen til å opphøre." Bare den slags tro vil forsikre oss om at vi kan hvile i Faderens omsorg, stole på at han bryter igjennom på våre vegne på sin måte og i sin tid.

"For på grunn av den (troen) fikk de gamle godt vitnesbyrd." (Heb 11:2). Våre forgjengere i Herren hadde en rotfestet, forankret tro. Og deres urokkelige tro blir et vitnesbyrd til verden om Guds trofasthet midt i vanskelige tider."

Tenk på hva våre forfedre gjennomlevde: flom, spott, lenker, fengsel, ild, tortur, krig, løvehuler. Men gjennom det hele vaklet aldri deres tillit til Herren. Hvordan er det mulig? De hadde et indre vitnesbyrd om at Gud var fornøyd med dem. Våre forfedre visste at Gud smilte til dem og sa: "Vel gjort! Dere har trodd meg og stolt på meg."

"Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham." (Heb 11:6). Når vi holder fast på vår tro gjennom vanskelige tider, så mottar vi den samme forvissning fra den Hellige Ånd. "Vel gjort. Dere er Guds elskede vitnesbyrd."

Når du hviler i ham gjennom stormer, og holder stilling i tro, så får du et "godt vitnesbyrd". Og du tjener som en fyrlykt av håp for dem som er rundt deg. De som ser ditt liv - hjemme, på jobb, i nabolaget - lærer at det er et håp som er tilgjengelig for dem. Når de ser deg midt i din krise, så går det opp for dem: "her står en som ikke har mistet troen på Gud. Han frykter ikke i det hele tatt. Hva er det som gjør ham i stand til å stole på Gud i slike urolige tider?"

Vår Gud har gitt oss alt vi trenger for holde ut i vår tro, selv når ulykken øker. Vi har fått den Hellige Ånds vitnesbyrd, som bor i oss, og Guds fulle åpenbarte Ord i Skriften. De er disse som vil holde oss oppe, og gi oss et godt vitnesbyrd selv om verden rystes.

Når frykten overmanner oss så må vi minne oss selv på hvor stor vår Gud er. Vi skal komme i hu alle hans mektige utfrielser for dem som stolte på ham, og gjøre krav på den samme majestetiske kraft for vår nåværende prøvelse. Frykt kan ikke få strupetak på noen tjener som har en visjon om Guds storhet og majestet.

Nehemja forsto dette godt. Han travet frem og tilbake mens Jerusalem var omringet av en veldig koalisjon av nasjoner som var klare til å angripe. En sliten rest av folk arbeidet døgnet rundt for å gjenreise Jerusalems murer mot disse fiendene. Disse utslitte arbeiderne måtte arbeide med en hammer i den ene hånden og sverdet i den andre. Etter som timene gikk begynte frykten å ta tak.

Hvordan var de i stand til å unngå å gi etter for frykten? Nehemja minnet dem om hvor stor og mektig deres Gud er: "Og da jeg så dem oppstilt, gikk jeg fram og sa til stormennene og forstanderne og til hele folket: Vær ikke redd dem, tenk på Herren, den store og forferdelige. Og kjemp for deres brødre, deres sønner og døtre, deres hustruer og deres hjem!" (Neh 4:14).

Det var nettopp slik Moses tok seg av frykten i Israel. Han lærte folket: "Men om du tenker som så: Disse folk er større enn jeg, hvordan skal jeg makte å drive dem ut? - da skal du ikke være redd for dem. Du skal komme i hu hva Herren din Gud gjorde med Farao og med alle egypterne, Du skal ikke være redd for dem. For Herren din Gud er midt iblant deg, en stor og forferdelig Gud." (5M 7:17-18, 21)

Moses sa: "Du kommer til å stå overfor mange store fiender som er mye sterkere enn deg. Du vil undre deg over hvordan du noensinne kan få seier mot slike odds. Men du må huske på din Guds veldige makt. Minn dere selv på hva han tidligere gjorde med dine fiender, og hvor trofast han utfridde dere. "Han er din ære, og han er din Gud, som har gjort disse store og forferdelige ting for deg, som dine øyne har sett." (5M 10:21).

Dersom din tro er rystet, minn deg selv på hvor mektig din Gud er. Tell alle gangene i ditt liv han har utfridd deg. Du vil se at ethvert grep av frykt vil bli brutt ved synet av hans majestet.

Midt i den nåværende uro har mengder av mennesker blitt frarøvet sin tro av personlige prøvelser som aldri ser ut til å ende. En engang så levende tro har vendt seg til en følelse av hjelpeløshet og fortvilelse. Mange undres i sin smerte: "Hvorfor svarer ikke Gud på mine bønner? Har jeg gjort noe galt? Jeg forstår ikke hvorfor mine prøvelser fortsetter og fortsetter. Er Herren sint på meg?"

Noen har tatt kontakt med vår menighet og sier: "Jeg har ingen å snakke med, ingen å dele byrden med. Jeg trenger noen jeg kan utøse mitt hjerte for." Det er i vår natur å ønske at et annet menneske, med et ansikt, øyne og ører skal lytte til oss og gi oss råd.

Da Job ble overveldet av sine prøvelser ropte han ut i sorg: "Å, om jeg hadde noen som ville høre på meg!" (Job 31:35). Han sa dette da han var omkranset av såkalte venner, menn som ikke hadde noen medfølelse med hans prøvelser. Disse menn var faktisk fortvilelsens budbringere. Så Job vendte seg til Herren alene: "Se, også nå har jeg mitt vitne i himmelen, i det høye er det en som taler min sak. Min talsmann er min venn. Med gråt ser mitt øye mot Gud." (Job 16:19-20).

Kong David var stadig omringet av mennesker, hadde en stor familie og mange medarbeidere ved sin side. Men allikevel hører vi et tilsvarende rop fra ham: "Hvem skal jeg gå til?" David bønnfalt Guds folk om å gjøre slik Job gjorde: "Sett deres lit til ham til enhver tid, dere folk! Utøs deres hjerte for hans åsyn! Gud er vår tilflukt." (Sal 62:9).

Kjære medkristne, disse eksemplene er en invitasjon til deg fra Herren. Han bønnfaller deg til å finne et privat sted der du kan øse ut din sjel til ham med de ting som er vanskelige i ditt liv. Både David og Job "øste ut sine klager" til ham midt i sine prøvelser, og det kan du også. Du kan tale til Jesus om din nåværende vanskelighet og fortelle ham hvor overmannet, ja hvor motløs du er.

I århundrer har Gud svart på ropene til alle de som har stolt på hans løfter. Han vil også høre ditt rop, med kjærlighet og medfølelse og forakter aldri ditt rop. Og han vil fornye din styrke foran enhver strid.

Jesus advarte oss om vanskelige tider slik den vi har nå: "Og det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner. Og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser. Mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som skal komme over jorden. For himlenes krefter skal rokkes." (Luk 21:25-26). Kristus fortalte oss: "Uten at deres håp er i meg, så vil mengder av mennesker bokstavelig komme til å dø av frykt."

Men for dem som stoler på Guds løfter om å bevare sitt folk, som finnes det herlig befrielse fra all frykt. Hvordan er dette mulig? Sann frihet betyr å helt og fullt overgi sitt liv i Herrens hender.

Å overgi oss selv til Guds omsorg er en troshandling. Det betyr å legge oss helt og fullt under hans makt, visdom og nåde. Og det betyr å bli ledet i henhold til hans vilje. Dersom vi vil gjøre disse tingene, så lover Gud å ta fullt ansvar for oss - å gi oss mat, klær og husly, og å bevare våre hjerter fra alt ondt.

Jesus ga oss det ytterste eksempel på hellig overgivelse da han gikk til korset. Like før han oppgav ånden ropte han høyt: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd!" (Luk 23:46). Kristus ga bokstavelig bevarelsen av sitt liv og sin evige fremtid i sin Fars varetekt. Ved å gjøre det overga han sjelene til alle sine får i sin Fars og vår Fars hender.

Dersom vi blir bedt om å betro våre liv til noen, så må vi vite at denne Noen har makt til å bevare oss fra all fare, trusler og vold. Paulus vitner: "For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer." (2Tim 1:12).

Profetene advarer om at når Gud ryster nasjonene, så vil vi bli sterkt fristet til å frykte.

Esekiel stilte spørsmålet: "Skal ditt hjerte holde stand eller dine hender ha sin styrke i de dager da jeg vil ha med deg å gjøre?" (Esek 22:14).
Da Gud advarte Noah om sin kommende dom og ba ham om å bygge en ark, bygget Noah "i hellig frykt." (Heb 11:7).
Selv den modige David innrømte: "Min kropp skjelver av redsel for deg, og jeg frykter for dine dommer." (Sal 119:120).
Da Habakuk så ulykkesdager komme, ropte han ut: "Jeg hørte det. Da bevet mitt indre, ved lyden dirret mine lepper. Det kom råttenhet i mine ben. Jeg bever hvor jeg står, fordi jeg rolig må vente på nødens dag." (Hab 3:16).

Legg merke til at frykten i disse gudfryktige men ikke var en kjødelig frykt, men en ærbødig ærefrykt for Herren. Disse hellige menn var ikke redd for sjelefienden, men de fryktet Guds rettferdige dommer. Det er fordi de forsto den veldige kraft som lå bak de kommende ulykker. De fryktet ikke resultatet av stormen, men heller Guds hellighet.

Hver og en av oss vil oppleve en overveldende frykt i de kommende urolige tider. Men vår frykt må komme fra en hellig ærefrykt for Herren, aldri ut fra en kjødlig frykt for vår skjebne. Over hele verden er folk fylt av kjødelig frykt mens de er vitne til at deres nasjons økonomi forverres. De er redde for at en økonomisk flodbølge vil feie bort alt de har arbeidet for. Slik at ropet til de vantro som ikke har noe håp. Det burde ikke være ropet til de troende.

Dersom du er et Guds barn, så vil ikke din himmelske Far holde ut et slikt vantro i deg. Jesaja advarte: "Hvem er du, at du frykter for et menneske som skal dø, for et menneskebarn som skal bli lik gress, og at du glemmer Herren, din skaper ... at du alltid hele dagen engster deg for undertrykkerens vrede?" (Jes 51:12-13). "Herren, hærskarenes Gud, ham skal dere holde hellig, og han skal være deres frykt, han skal være deres redsel." (Jes 8:13).

Vi skal la Gud få vår frykt og vår ærbødighet. En slik frykt leder oss ikke til døden, men til livet.

Vår iboende fred vil alltid være avhengig av vår overgivelse i Guds hender, uansett våre omstendigheter. Salmisten formaner: "Gled deg i Herren! Så skal han gi deg det ditt hjerte trakter etter." (Sal 37:4).

Dersom du helt og fullt har overgitt deg selv i Guds hender, så vil han gi deg kraft til å holde ut enhver vanskelighet. Hans ønske er at du skal utføre dine daglige gjøremål uten frykt eller angst og stole på hans omsorg. Og hans overgivelse til ham vil ha en veldig praktisk virkning i ditt liv: Jo mer overgitt du er til Guds omsorg, jo mindre vil du la deg påvirke av omstendighetene rundt deg.

Dersom du er overgitt til hans bevarende makt, så vil du ikke bli redd for noen skremmende nyheter. Du vil ikke hele tiden måtte prøve å finne ut hva neste skritt skal være. Det er fordi du har betrodd hele ditt liv, din familie og fremtid i hans trygge og kjærlige hender. Vår store Hyrde vet fullkomment hvordan du skal bevare hans flokk fordi han leder oss i kjærlighet.

Til avslutning vil jeg vende tilbake til dette spørsmålet som Jesus stilte Filip: "Hva synes du vi skal gjøre?" "Må vårt svar være dette: "Herre du er den som gjør mirakler. Jeg overgir all min tvil og all min frykt til deg. Jeg betror hele denne situasjonen, hele mitt liv til din omsorg. Jeg vet at du ikke vil tillate at jeg mister motet. Faktisk så er jeg klar over at du vet allerede hva du skal gjøre med mitt problem. Jeg stoler på din makt."

Amen!

Når grunnvollen rives bort, hva kan da den rettferdige gjøre?

geir_spachmo — Thu, 23 Apr 2009 16:23:32 -0500

Skriften sier at det kommer en dag da Gud vil ryste alt som kan rystes. Det eneste som står igjen etter denne store rystelsen er det som ikke kan rystes. Hva er det som ikke kan rystes av Guds dom? Det er Jesu Kristi kirke.

Jeg har sagt at jeg tror den nåværende rystelsen i Amerika og verden er en manifestasjon av Guds vrede. Herren blottlegger alle grunnvoller som menneskene har stolt slik på. Salmens bok taler om dette:

"Når grunnvollen rives bort, hva kan da den rettferdige gjøre?" (Salme 11:3, Norsk Bibelselskap 1978 overs.)

Tenk over det: Ingen - ingen politiker, økonom eller finansekspert - har vært i stand til å forklare den plutselige forsvinningen av store rikdommer. Det er en rystelse som har spredt seg som en ildebrann over hele jorden, ingen nasjon unntatt. Disse økonomiske systemene ble antatt å være for store til å falle sammen. Og nå er alle forvirret over hva som ligger bak denne omfattende svikten i menneskehetens største institusjoner.

Midt i en slik tid, hva skal den rettferdige gjøre? Hva kan vi forvente i en slik ustadig og urolig tid? Hvordan skal vi reagere?

La meg lede oppmerksomheten din mot flere ting som Skriften sier at Guds folk kan gjøre i en tid som denne.

De som er i Kristus er for alltid beskyttet av det blodet som Jesus utgjøt for dem. Denne sannheten må være hjørnesteinen i vår tro. det vil bestemme alt vi tenker og alt vi gjør i tider Gud tukter verden.

Faktum er at Gud sparer sin vrede til de onde. Herrens nåde varer evig. Og denne nåden fornyes hver dag. Men de urettferdige forkaster og forherder seg mot alle tilbud og Guds kjærlige nåde. I følge Paulus forakter de hans nåde og undertrykker hans sannhet. "For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1:18).

Begrepet Guds vrede mot de forherdede hjerter er tydelig uttalt gjennom hele det Nye Testamente. Apostelen Johannes legger dette ut i sitt Evangelium: "Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham." (Joh 3:36).

På samme vis fortalte Paulus de kristne i Efesus: "For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk - han er jo en avgudsdyrker - har arv i Kristi og Guds rike. La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn." (Ef 5:5-6, min uthevning).

Hva med de rettferdige? Paulus forsikret de kristne i Tessalonika: " ... Jesus, han som frir oss fra vreden som kommer. For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus," (1Tess 1:10, 5:9).

Paulus ga de troende i Rom en lignende forsikring: "Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5:8-9, min uthevning).

Men i tider med varsler - når Guds rettferdige vrede blir utøst over jorden - så vil for en tid hans folk også helt sikkert bli berørt. Hva sier Ordet om de rettferdige gjennom slike tider? Hva skal Guds folk gjøre når verden blir bombardert med dårlige nyheter? Når de største selskapene svikter - når markeder stiger og faller i kaos, og verden blir lammet av frykt - hvordan skal vi takle vår frykt?

Herren ga dette ordet til Jesaja: "Mitt folk, kom inn i dine kamre og lukk dørene etter deg! Skjul deg et lite øyeblikk, inntil vreden går over!" (Jes 26:20, min uthevning).

Da Guds talte til sitt folk var det en farlig tid i Israels historie. Det ble sagt om denne perioden: "For se, Herren går ut fra sin bolig for å hjemsøke dem som bor på jorden for deres misgjerning." (Jes 26:21).

Etter hvert som synden øker, ser Gud ut til å holde seg ute av syne for en tid. Men en dag kommer da Herren rykker frem for å forsvare sitt navn. Da Jesaja talte dette ordet til Israel, så var menneskehetens tilstand mye likt den i våre dager.

Den dommen Gud sendte den gangen var det de puritanske teologer kalte et "domstegn", som betød, "en begivenhet som er ment som en advarsel." (John Owen, den store teologen blant puritanerne, kalte dette et "domstegn."). Jesaja gjorde det klart hva som var Herrens hensikt med å sende den: "For når dine dommer går over jorden, lærer jordboerne rettferdighet." (Jes 26:9). Med andre ord ønsket Gud at det skulle være en dom til frelse.

Men som Jesaja så trist erklærer: "Herre! Høyt oppløftet var din hånd, men de så det ikke." (Jes 26:11). Med andre ord: "Gud, din dom er tydelig og kommer til vår dør. Men verden fortsetter i sin ondskap på tross av den."

Det var da Gud ga Jesaja budskapet for sitt folk: "Gå inn i ditt rom og lukk døren bak deg. Gjem deg selv til stormen er forbi."

Kanskje du er forvirret av dette budskapet. Som en kristen som setter sin lit til Guds trofasthet, så kan du undre: "Gjemme meg? Jeg som er en etterfølger av Jesus? Aldri! Må dette ikke skje med noen som hevder å stole på Herren." Men det er en veldig spesiell betydning av dette avsnittet i Skriften.

Når du er i nød - når du føler deg overmannet av frykt, satt delvis ut av store prøvelser, urolig av bekymringer for din fremtid - så sier gud at det finnes et hemmelig skjulested. Det er et sted der vi finner trøst og hvile for våre sjeler.

Dette hemmelige skjulestedet er et rom i ditt sinn. Jesaja beskiver det på denne måten: "Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du (Herre) alltid ha fred, for til deg setter han sin lit." (Jes 26:3, min uthevning).

Når Gud sier til oss: "Steng dørene," så er det nettopp det dette betyr. Han viser oss behovet for å stenge ute alle de stemmene i våre hoder som gjør oss urolige. Vi må stenge døren for alle tanker om i morgen, om verdens begivenheter. Jesus fortalte oss: "Tenk ikke på i morgen." Herren som trofast har ført oss så langt vil ikke svikte oss i dagene som ligger foran oss.

Se på disse utropene fra Salmisten:

"Vær meg nådig, Gud! Vær meg nådig! For min sjel tar sin tilflukt til deg, og i dine vingers skygge finner jeg ly inntil ødeleggelsen har dratt forbi. Jeg roper til Gud, Den Høyeste, til Gud, som fullfører sin gjerning for meg. Han sender hjelp fra himmelen og frelser meg, når den som vil oppsluke meg, håner. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet." (Sal 57:2-4, min uthevning).

"Tenk etter i hjertet på deres leie og vær stille. Sela." (Sal 4:5).

"Når jeg kommer deg i hu på mitt leie, tenker jeg på deg gjennom nattevaktene. For du har vært min hjelp, og under dine vingers skygge jubler jeg. Min sjel henger fast ved deg, din høyre hånd holder meg oppe." (Sal 63:7-9).

Jeg har personlig funnet stor fred i å gjøre slik David foreskriver her. I sengen om kvelden, når alt er stille rundt meg, så tilber jeg uten å si et ord.

Det er slik jeg har funnet mitt hemmelige sted med trøst og hvile: når jeg legger meg ned og lukker alle menneskestemmer ute, alle dårlige nyheter. Jeg lukker døren til all frykt og uro og taler i stedet med min nådige Herre. I slike tider tilber jeg og vender alle min tanker til Herren, og klamrer meg til ham. Og min sjel blir oversvømt av hans fred og hvile.

Paulus gir oss følgende råd: "Grip framfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med." (Ef 6:16).

Paulus utdyper hvordan vi skal kjempe mot fienden, som sender oss plagsomme tanker som skaper frykt.

"Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6:11-12).

Kjære kristne, den konflikten vi står oppe i er ikke en menneskelig kamp. Den kan ikke utkjempes på jorden. Denne kampen finner sted i en overnaturlig verden.

Sannheten er at dersom du er i Kristus så vil du møte Satans vrede. Du må ikke ta feil av denne demoniske vreden og Guds dom. Den vreden du står overfor er djevelens som har blitt fra vettet fordi han vet at tiden han kan kjempe mot Guds folk er kort.

Og Satans angrep er spesielt myntet på dem som har gitt seg selv til å vandre trofast i Herren. Om og om igjen skryter Salmisten: "Jeg tar min tilflukt til Herren." Her er et bilde av en rettferdig kristen som helt ut stoler på Gud. Men jeg tror at det er nettopp på grunn av dette vitnesbyrdet at han blir Satans målskive. Hans urokkelige tro er grunnen til de brennende pilene som blir skutt mot ham fra helvete.

"For se, den onde (Satan) spenner buen, den sikter inn sin pil på strengen for å skyte i mørket på de oppriktige av hjertet." (Sal 11:2).

Så hvilke brennende piler fra helvete er det som er rettet mot deg og meg? Det er fryktlige, forstyrrende tanker om vår fremtid og om Guds omsorg for oss. Djevelen er en løgner og en anklager, og hvert angrep er rettet direkte mot vår tro.

Akkurat nå er det mengder av troende over hele verden som går igjennom varig smerte og andre dype prøvelser. Disse menneskene vet hva jeg henviser til når jeg taler om Satans brennende piler. For hver dag deres lidelser fortsetter står de overfor de stikkende smertene fra hans anklager:

Hvor er Gud nå? Du har ropt til ham i ukevis, i månedsvis, ja i årevis. Hvorfor tillater han at dine lidelser fortsetter, uten å svare?"

De som har omsorg for dem står overfor lignende kamper. De sliter med hjertesorg når de ser sine kjære daglig holde ut slik smerte, og er klar over hvilke anklager fienden fører mot dem. De vet at de kan ikke bare sitere Skriften eller preke til dem som er midt i en slik kamp med lammende fysiske smerter som ikke opphører. Men allikevel må de fortsette å oppmuntre dem midt i den pågående striden.

Andre er under stort økonomisk press. De vet også hvordan det kjennes å bli truffet av en brennende pil. De løgnene de hører er: "Hvor er Gud nå når du trenger ham mest? Og hvordan vil det gå med deg i morgen?"

Disse har hørt alle djevelens løgner, alle de fristende tanker som slår ned i sinnet: "Bare gi opp. Du er overlatt til deg selv. Gud holder ikke sine løfter til deg. Dine bønner når ikke gjennom. Har han forlatt deg for at du skal klare dette på egen hånd?"

Når du er midt i kampen vil Satan sende en annen slags brennende anklage mot deg. Han vil minne deg på alle dine tidligere synder, hvert mørkt øyeblikk, alle de dumme tingene du noensinne har gjort. Det er ingen ting å undre seg over at Paulus kaller disse anklagene for "brennende piler." Oversettelsen burde egentlig være "flammende raseri." Mange kristne kjenner smerten av onde og sårende ord som kommer fra dem rundt seg. Slike tankeløse anklager er virkelig piler med flammende raseri.

I slike tider føler vi oss alene, isolert i vår lidelse. Selv de som synes aller mest om oss kan ikke se ut til å forstå hva vi gjennomgår.

Apostelen Peter minner oss på: "Mine kjære! Undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere. Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbaret." (1Pet 4:12-13).

Paulus legger til dette: "Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den." (1Kor 10:13).

Tilslutt sier Paulus: "Grip framfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med." (Ef 6:16).

Hva er egeentlig troens skjold? Det er en ugjennomtrengelig rustning bygd av Guds løfter og blankpolert med vår tro. Dette skjoldet er vår store beskyttelse mot enhvert djevelsk, sårende ord som blir talt mot oss. Og holde den opp mot fiendens stormangrep er å få enhver røst av frykt og vantro til å forstumme. Det er et forsvar som sier med tillit: "Djevel, jeg er ikke ukjent med dine metoder. Ingenting - ikke blindende smerte, ingen økonomisk utrygghet, intet verdenskaos - kan skille meg fra Guds kjærlighet."

Tal frimodig til de onde stemmene som kommer fra mørket: "Jeg vil ikke frykte. Og jeg vil ikke gi opp. Jeg står på Herrens løfte om å bevare meg fra å falle og fremstille meg feilfri for sitt nærvær. Gud lover at intet våpen som blir smidd mot meg skal lykkes [skade meg]." (se Jesaja 54:17).

Til slutt bønnfaller Paulus: "For øvrig: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft!" (Ef 6:10).

Her er mitt siste ord til deg, fra Jakobs brev: "Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere." (Jak 4:7).

Gud være lovet. Han er vårt skjulested i vanskelige tider. Og hans trofaste løfter er vårt skjold og vern. Klamre deg til dem!

Amen.

Å leve i Guds fullkomne vilje

geir_spachmo — Mon, 30 Mar 2009 18:03:47 -0500

Vi kristne strever så hardt for å finne Guds vilje for våre liv. Med en gang vi tror at vi har funnet Guds vilje for oss, så jobber vi hardt for å se den oppfyllt i vårt liv.

Jeg er overbevist om at dette strevet for å finne Guds vilje - å lleve i den, vandre i den og se den oppfyllt - kan bli vår største kamp. Og kampen intensiveres når vi befinner oss i vanskelige omstendigheter.

Mange kristne kan ganske enkelt ikke godta sin nåværende situasjon. Livene deres er nedlesset med alvorlige problemer. For noen er byrden er langvaring sykdom. For andre er det en ufrelst venn eller nær slektning. Og nå er kampen for stadig flere en økonomisk krise. Veldig få kristne kan akseptere at slike byrder kan være en del av Guds fullkomne vilje for deres liv.

Nylig har mange mennesker skrevet til meg og spurt meg hvorfor jeg forkynner så mange budskap om vanskelighetene og prøvelsene til de som er i Kristi legeme. Det har vært tydelig at de som har skrevet disse brevene ikke er blant dem som trenger et ord for legedom fra Herren.

Men sannheten er at mengder av Guds dyrebare barn står overfor vanskelige tider. Og de er forvirret fordi de ikke kan forstå hvorfor Herren tillater at slike forferdelige prøvelser fortsetter. Mange av disse kristne forverrer sine kvaler med å overbevise seg selv at de har gjort noe som har satt dem utenfor Guds vilje.

Ingen som lever i dag kan tvile på at vi står overfor vanskeligheter og farer som aldri noen har opplevd på jorden. Som kristne tror vi at i slike tider vil Jesu Kristi kirke heve seg mot sin glanstid. Vi forkynner at våre liv skal være fyrtårn av håp midt i en urolig tid, og et bevis på Kristi evne til å bevare sitt folk under alle omstendigheter.. Og vi formaner alle hverandre i troen og håpet og å holde fast på Guds løfter.

For min del har jeg sendt ut budskap etter budskap og oppmuntret til utholdende tro midt i prøvelsens tid. Og jeg har advart mot konsekvensene av vantro i slike tider. Mange kristne har svart og skrevet at de har blitt hjulpet og oppmuntret i sin tro.

Som forkynner av evangeliet vet jeg at all utholdende tro og håp må ha en grunnvoll av sannhet som den kan vokse på. Hva er denne grunnleggende sannhet? Ganske enkelt dette: Jeg må vite og tro at jeg er i Guds fullkomne vilje - akkurat nå, akkurat der jeg er, i denne nåværende tid og sted.

Kort sagt, uansett hvilken tilstand jeg befinner meg i - enten jeg vandrer i solskinn eller lider, enten jeg er rik eller fattig, syk eller frisk, i fengsle eller ute i det fri - så skal jeg tro at jeg er i sentrum av Gud sfullkomne vilje for mitt liv. Jeg tar til meg at min steg er ledet av Herren.

Jeg takker Gud for det eksempel Paulus er. Denne trofaste apostelen visste hvordan han skulle leve i et overflod av velsignelser og også fryde seg i tider med motgang. Uansett sin ytre tilstand, uansett hvor presserende hans omstendigheter, så visste Paulus alltid at han var i sentrum av Guds fullkomne vilje.

Paulus skrev mange av sine brev til menighetene mens han var innestengt i en trang fengselscelle, bundet, foraktet, avsondret fra troende og tilsynelatende fra all tjeneste. Snakk om smertelige livsomstendigheter. Men Paulus talte aldri om å være fange av sine omstendigheter. Istedet kalte han seg selv "Jesu Kristi fange".

I sitt brev til Kolosserne uttalte Paulus sitt ønske for alle lidende kristne :

"Vi ber om at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, så dere kan vandre verdig for Herren, til behag for ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud, og blir styrket med all kraft etter hans herlighets makt, så dere kan ha all utholdenhet og tålmodighet." (Kol 1:9-11).

Forbløffende nok skrev Paulus disse håpefulle og formanende ord mens han var i fengsel. Faktisk så var de et produkt av hans lengste fengselsopphold, muligens i Cesarea. Da Paulus skrev ned disse ord hadde han ikke noe håp om å bli løslatt. Si vidt han visste så kunne han bli der i årevis, kanskje resten av sine levedager.

Ingen steder i dette brevet finner vi at Paulus stilte spørsmål til Herren. Apostelen hadde kommet inn i en full åndelig forståelse av Guds vilje. Og han hadde omfavnet sine omstendigheter som Herrens vilje for ham der og da. Derfor skrev Paulus triumferende til Kolosserne: "Å, om dere kunne komme inn i en full åndelig forståelse av Guds vilje for dere."

Kan du fatte det? Her var Paulus i ytterste grad fanget, uten noen som helst form for frihet. Men han talte om å "vandre verdig for Herren ... til behag for Herren, være fruktbar i alt slags arbeid, og øke i kunnskapen om Herren."

På den tiden var det mange i menighetene som kjente Paulus' situasjon og syntes synd på ham. De trodde at han ikke lenger var brukbar for Herren. De så på Paulus som en som var utestengt i sin beste alder, ute av stand til å gjøre noe for å fremme Guds rike. Men i virkeligheten vokste Paulus i all åndelig kunnskap, liv og sannhet.

For ikke lenge siden var det en vidunderlig ung kristen som tømte sitt angstfylte hjerte til meg. Han sa: "Jeg føler på et kall fra Herren til å arbeide med barn og ungdom. Men alle dører til tjenesten blir lukket rett for nesen på meg. Jeg ber om at dørene må åpnes, men Gud ser ikke ut til å høre mitt rop. Jeg føler meg så ubrukelig, innstengt i mine omstendigheter."

"Den eneste tjenesten jeg nå gjør er en gang i uken, jeg er med i et hjelpeprogram i en av våre slumområder. Jeg er med som storebror for sønnen til en predikant fordi hans far er veldig syk. Men det er alt jeg gjør. Jeg må tro Gud har mer for meg."

Da jeg hørte dette, sa jeg til den unge mannen. "Jeg vil at du skal forstå en ting. Det du nå gjør for Herren er mer dyrebart for Herren enn om du skulle ha preket til tusener på et eller annet stadion. Brukbarhet for ham har ingeting med antall å gjøre."

"Du spiller en viktig rolle i å frelse denne predikantens sønn. Gå og gjør deg venn med de få slumbarna Gud har gitt deg. Vær tilfreds med dette stedet og denne tiden. Og vit at du lever i guds fullkomne vilje fordi du er trofast i de små ting."

Si meg du kristne bor og søster: Har du stiftet fred med din nåværende situasjon? Kan du stole på at Gud gjør sitt fullkomne verk i deg gjennom enhver omstendighet? Dersom du ikke kan det vil du blir rastløs, mist håpet og tilslutt sint på Gud. Du vil bli bitter og hard.

Peter skriver: "Derfor skal også de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste Skaper, idet de gjør det gode." (1Pet 4:19). På samme vis ber Paulus: "Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus." (1Tess 5:18).

Paulus skriver: "På alle vis er vi trengt ... rådville ... forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke utslått." (2Kor 4:8-9).

"Trengsel på alle vis" - kan du identifisere deg med denne setningen? Det kan være det du erfarer i ditt liv nettopp nå. Kanskje du står overfor fysisk smerte, ekteskapelig nød, økonomiske problemer, bekymring for dine barn. Livet kan til tider være fullstendig overveldende.

Faktum er at det er mulig å være i Guds fullkomne vilje og fremdeles til tider være nedslått. Vi kan vandre i sentrum av hans vilje og fremdeles være rådville, trengt og forfulgt.

Noen kristne har vært trengt på alle vis så lenge de kan huske: "Dette kan ikke være Gud. Det er så alt for mye å holde ut. Mine lidelser og prøvelser har vart så alt for lenge. Jeg føler meg helt forlatt i mine prøvelser. Herren må tukte meg for mine tidligere synder. Det finnes ingen annen forklaring."

Paulus legger frem for oss tre vidunderlige sannheter han klamret seg til og som bevarte ham fra fortvilelse:

Hør den sannheten Paulus erklærer for oss:

"Ja, de mange vanskeligheter og prøvelser har slitt ut mitt ytre legeme. Mitt kjød begynner sannelig å sakne farten. Men samtidig er det noe vidunderlig som skjer i min sjel. Alt dette virker sammen til det gode i meg. Jeg vokser i kjennskap til Herren og hans veier."

Paulus visste at han levde i Guds fullkomne vilje. Det gikk opp for ham at alle hans prøvelser skjedde ikke fordi han var under vreden. Tver i mot, Paulus visste mye dypere enn før at han var høyt elsket av Herren.

Kort sagt så hadde Paulus omfavnet sin nåværende tilstand. Og nå lærte han tålmodighet: "For dere trenger til tålmodighet, for at dere kan oppnå det som er lovt, etter at dere har gjort Guds vilje." (Heb 10:36).

Tenk over disse ord av Paulus:

"For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig." (2Kor 4:17-18).

Paulus sier oss: "Få øynene bort fra dine problemer. Ikke fokuser på de ting som kommer over jorden. De kommer alle til å gå over. Dine problemer og vanskeligheter betyr ingenting i lys av den evige herlighet som venter Guds folk. Et øyeblikk inn i paradiset så vil du ikke huske noe av det."

Det er skrevet om Kristus: "For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren ..." (Heb 12:2). Jesus selv sa: "Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til." (Luk 21:28).

Paulus taler her om en herlig manifestasjon av kunnskapen om Kristi herlighet som kommer til oss i våre prøvelser:

"For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, han har også latt lyset [åpenbaringen] skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram." (2Kor 4:6). Paulus beskriver intent annet enn en frisk åpenbaring og Guds herlighet i Jesu Kristi person.

Da Paulus mottok denne åpenbaringen var han blakk og i fengsel. men plutselig ble hans liv forandret. Selv om han levde på simpel fengselsmat, så ble han levendegjort av en frisk åpenbaring av Kristus som han mottok daglig.

Paulus anklaget ikke Gud for å ha tuktet ham i løpet av denne tiden. Han tvilte aldri på Guds vilje. Hvorfor? Himmelen hadde åpnet seg for ham. Da Paulus skuet Kristi herlighet ble han daglig forvandlet av det han så, "fra herlighet til herlighet." (3:18).

Selve tanken på Kristi herlighet er overveldende. Den har blitt beskrevet som Herrens kraft og majestet, hans autoritet og glans, den store JEG ER.

Problemet er at jeg kan ikke lodde dybden i noen av disse tingene. Mitt menneskelige sinn er ganske enkelt ute av stand til å gripe en slik storhet.

I de siste ukene har jeg bedt Herren om å forankre mitt hjerte i denne tid av onde nyheter. Jeg har søkt ham for å få et ord som kunne gi meg fred midt i alle de opprørende dårlige nyheter.

Jeg hørte den Hellige Ånd viske: "David, se Kristi herlighet. Det er det som vil holde deg forankret i fred."

"Takk Herre," ba jeg. "Men hva er egentlig Kristi herlighet?"

For meg koker hans herlighet ned til noe som jeg trenger og forstår: miskunnhet. Dette er mer enn bare Kristi godhet. Det er hans kjærlige godhet - deretter er det hans milde barhjertighet.

Dette kan være kun en fasett av hans herlighet. Men det er slik vi trenger å se Kristus - den fullkomne avbilde av den himmelske Far, som er omsorgsfull, mild, kjærlig og god mot sine barn.

Denne hardt plagede Guds tjener voknet om mange dager i stor nød. Det var utallige ganger da han var nedslått og forvirret. Men Paulus vekket sin sjel til å se opp så han kunne skue Kristi herlighet - som betyr den nåde og miskunnhet som er i Jesu Kristi person. Da Paulus gjorde dette, ble han fornyet av den Hellige Ånd som ga ham styrke til å møte enda en dag.

Jeremia skrev denne profetien: "Men den som vil rose seg, la ham rose seg av at han er forstandig og kjenner meg, at jeg er Herren, som gjør miskunn, rett og rettferdighet på jorden. For i det har jeg velbehag, sier Herren." (Jer 9:24).

Legg merke til det første emne i den listen over ting som Herren har velbehag i: miskunnhet. Denne beskjede til oss er klar. Vi er kalt til å bli herliggjort ved hans miskunnhet.

David vitner i Salmene: "Alle dine brenninger og dine bølger går over meg. Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos meg, bønn til mitt livs Gud." (Sal 42:8-9, min uthevning).

Denne Kristi herlighet - denne milde miskunnhet som skinner i våre hjerter når vi ber og søker hans Ord - forvandler oss, "fra herlighet til herlighet," til å likne Kristus mer og mer. Og åpenbaringen av kjærlighet, medlidenhet og omsorg vi mottar fra ham skinner ut av oss til andre.

Denne åpenbaringen øker i oss daglig "ved Herrens Ånd." Den Hellige Ånd er sannelig den som leder oss inn i Kristi herlighet. Ånden er den som skinner i oss og forvandler oss gjennom enhver omstendighet. Til slutt viser han oss hvordan vi skal skinne hans gode miskunnhet ut til andre som er i nød.

jeg spør deg: Hva gjør dine nåværende omstendigheter med deg og i deg? Er det en Kristi sødme som skinner ut fra deg? Spør du den Hellige Ånd om å gi deg øyne til å se smerten og nøden til andre? Det er denne forvandlingen Paulus sier finner sted i oss ved Gud Ånd.

Bare de som hviler i Guds fullkomne vilje kan stole på at "alle ting tjener dem tilgode som elsker Gud" i de verst tenkelige omstendigheter. Derfor kjære hellige, løft opp ditt hode og vitne for deg selv for himmelen og for dine omstendigheter: "Jeg lever i Guds fullkomne vilje, komme det som komme vil." Amen!

Gjør deg klar for Herrens komme

geir_spachmo — Fri, 22 Feb 2008 10:49:18 -0600

En kjær kristen kvinne i Louisiana skrev til vår tjeneste: "Sist søndag spurte vår pastor etter vitnesbyrd om hva Gud hadde gjort i løpet av uken. Hans fem år gamle sønn reiste seg og sa: 'Jeg hadde en drøm i natt. Jesus fortalte meg at han kom snart.' "Den Hellige Ånd brukte dette barnet til å minne Guds folk på en herlig sannhet.

Det er trist, men den nåværene generasjonen vet mindre om Jesu Kristi gjenkomst enn noen annen generasjon før oss. Jesu gjenkomst blir sjelden lenger forkynt i menighetene. Det er faktisk slik, at mange som kaller seg kristne ikke ønsker å høre om emnet. Hvorfor?

Livet er godt for de fleste mennesker, inkludert kristne, og fokuset er på hvordan man skal få de gode tidene til å fortsette. Lik Lots hustru er mange eid av sine eiendeler. De har blitt avhengige av denne verdens ting, og i deres verden går i oppløsning ved tanken på Jesu komme.

Jeg har hørt kirkegjengere spotte muligheten for at Jesus kommer "når som helst." De håner tanken på at han snart kunne komme tilbake. Det finnes faktisk en lære som sier at vår Herre ikke vil komme tilbake på mange tusen år. Denne læren sier at kirken er gitt all denne tiden for å evangelisere verden og innføre en ny verdensorden før Kristus kommer tilbake for å regjere som konge.

Apostelen Peter tar opp disse tingene og sier: "Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: 'Hva med løftet om hans gjenkomst? Våre fedre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av.' " (2. Pet. 3:3-4).

Peter taler et ord direkte til alle slike mennesker som ikke vil høre: "Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset." (3:10).

Videre forteller Peter at det er en grunn til at Jesus ikke har kommet tilbake ennå. Han skriver: "Det er ikke slik at Herren er sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse." (3:9). Vår Herre er overmåte tålmodig med de ugudelige.

Personlig er jeg forbløffet over Guds tålmodighet med oss i denne generasjonen. Den økende moralske utglidningen er sørgelig, selv for sekulære observatører. Selv om du prøver å bevare en ren samvittighet, blir ditt sinn gjennomtrengt av nyheter om det onde som skjer hver dag. Noen ting er så onde at de er helt ufattelige: drap på skoler, grove voldtekter, barnemishandling, åpenlys homoseksualitet og unevnelige grusomheter.

Ofte roper våre hjerter ut: "Herre, når vil det bli rettferdighet? Når vil du føre illgjerningsmennene til dom?" Vi undres på hvorfor Gud venter så lenge på å ta tak i den unevnelige ondskapen som er så tøylesløs i våre dager. Vi ser for oss dagen da de som gjør ondt til slutt kneler for Herren og er ansikt til ansikt med hans hellighet.

Men Peter sier at Jesus akkurat nå ikke er opptatt av dommen, selv ikke for de verste synderne. Istedet er Herren fullt ut opptatt med barmhjertighet. Han er langmodig mot de verste ugjerningsmenn. Og han venter, for å kunne vise nåde til alle uomvendte syndere, kalle på dem og etterjage dem.

"Når nå alt skal gå i oppløsning, hvor hellig og gudfryktig bør dere da ikke leve, mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene fortæres av ild og elementene brenne og smelte. Men vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. Fordi dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte." (3:11-14, forfatterens uthevning).

Vi kan tilbringe vår tid med å være opptatt av tidens tegn, i Midtøsten eller andre steder. Men Gud sier: "Se til deres egne hjerter. Vær viss på at du omhyggelig holder mitt Ord." Paulus legger til: "Så skal altså hver enkelt av oss avlegge regnskap for seg selv." (Rom. 14.12). Så advarer han oss mot å dømme andre, og å være forsiktige så vi ikke blir en snublestein for en bror og forårsaker hans fall.

Vi kan være sikre på at Gud kommer til å dømme de onde. Det er ingen tvil om at det kommer en oppgjørets dag. Når den tiden kommer, vil alle spottere, gudshatere og onde mennesker bli kalt til å avlegge regnskap. Bøker vil åpnes, og enhver ond gjerning vil bli åpenbart og avsløre alt disse onde menneskene gjorde mot Guds autoritet. Deres gjerninger vil dømmes strengt, og de onde vil bli støtt bort fra Guds nærvær for evig tid.

Jesus forsikret sine disipler: "Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart." (Luk 18:7-8a). Han sa: "Ja, en dag vil Gud ta seg av dem som har spottet, forfulgt, fengslet og drept hans folk. Ropet til den forfulgte kirke har blitt hørt. Og han vil i hast hevne dem. " Men så sa Jesus i neste setning: "Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?" (18:8b).

Jesu spørsmål på slutten av dette avsnittet gir uttrykk for det han er mest opptatt av. Han sier: "Når jeg kommer tilbake vil jeg være på utkikk etter et folk som har trodd mitt løfte om at jeg vil komme tilbake og hente dem. Spørsmålet er: Vil disse menneskene vente på meg og være rede? Vil de være avvent fra denne verden og lengte etter at jeg vil ta dem hjem som min brud? Vil de være fri for lyte, eller tilflekket av tidens ånd? Vil jeg komme og finne dem ropende: 'Kom Herre Jesus!' ?"

Jesus følger opp dette utsagnet med å beskrive hvordan den alminnelige fremferden til menneskene vil være når han kommer tilbake. "Som det var i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer" (24:37). Han ga oss ikke datoen for sin gjenkomst, men han har fortalt oss hvordan samfunnet skal være når han kommer.

Så gir han oss en historie fra Skriften: "For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det også være når Menneskesønnen kommer." (24:38-39). Jesus nevner også Lots dager: "Eller som det gikk i Lots dager: De spiste og drakk, de kjøpte og solgte, plantet og bygde. Men den dagen Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og gjorde ende på dem alle. Slik skal det også gå den dagen Menneskesønnen åpenbarer seg." (Luk. 17:28-30).

Legg merke til at Jesus ikke nevner en eneste synd i disse beskrivelsene. Vi vet alle at det ikke er en synd å ete eller å ta til seg av de rette drikkevarene, eller å bli forlovet eller å gifte seg. Heller ikke er det en synd å kjøpe, å selge, plante eller bygge. Det er ikke galt med noen av disse tingene. Herren har faktisk gitt oss i oppdrag å vente og være opptatt til han kommer. Jesus fordømmer ikke disse aktivitetene. Istedet viser han oss disse degligdagse tingene, som for å si: "Slik vil livet være når jeg kommer tilbake. Det vil være likt en hvilken som helst vanlig dag, når ingen forventer at noe vil skje."

Vi vet at både Noahs og Lots samfunn ble ødelagt av Guds dom. Så hva sier Jesus om disse ordinære glimtene fra dagliglivet? For å si det enkelt, han beskriver mennesker som hadde bestemt seg for å avvise Guds advarsler om den kommende dom. Husk at Noah profeterte til sin samtid i 120 år og advarte om at en total ødeleggelse ville komme. Men, som Skriften sier: "Om dommen over den onde gjerning ikke straks blir satt i verk, får menneskene mot til å gjøre det onde." (Pred. 8:11).

Det er akkurat dette som skjer med vårt samfunn idag. Det har vært et vanvidd med kjøp og salg, spising og drikking, planting og bygging. Mengder er opptatt av personlig vinning, og de avfeier ethvert negativt budskap som kan hindre deres jag. Selv sekulære røster som advarer mot en kommende økonomisk katastrofe blir for det meste oversett.

En gudfryktig kristen dame skrev til meg om en samtale hun hadde med en eldre jødisk kvinne. Denne overlevende etter Holocaust fortalte henne: "Det som skjer i Amerika i dag minner meg om det som skjedde i Tyskland under Hitlers vei til makten. Alle advarsler ble ignorert. Hitlers antisemittiske bemerkninger ble bagatellisert. Jeg var kun et barn, men jeg husker fremdeles de store festene som fortsatte inn i natten selv etter at Hitler begynte å fenglse jøder og frakte dem bort til gasskamrene.

Jeg husker at de eldre jødene sa: "Det kan ikke skje her, ikke i et opplyst, sivilisert samfunn som Tyskland." De danset hele natten, mennene i smoking og kvinnene i sine dyre selskapskjoler. Bare noen uker senere ble de samme menneskene dyttet som kveg inn i jernbanevogner på vei til konsentrasjonsleirene. De trodde at de gode tidene og fremgangen ville vare evig. Men de ble ganske fort sjokkerte og sa: "For bare noen uker siden danset og drakk vi. Hva skjedde? Hvordan kunne dette komme så brått over oss?"

Vekkeropet hadde enda en gang gått ut til Herrens menighet: "Jesus kommer! Brudgommen er på vei. Pynt deg og vær rede til å gå ut og møte ham. Se opp, for forløsningen er nær!" Men allikevel, Jesus advarer om at mennesker vil overse kallet. Det vil være som i Noahs og Lots dager, mennesker holder på med sine gjøremål, har ingen tanker om hans gjenkomst og overser alle profetiske tegn. Og dette er selve tegnet på at han kommer, at vi ser en overlagt sløvhet.

"Jeg sier dere: Den natten skal det ligge to i samme seng; den ene blir tatt med, den andre blir tilbake. To kvinner skal male på samme kvern; den ene blir tatt med, den andre blir tilbake. To menn skal være ute på marken; den ene blir tatt med, den andre blir tilbake." (Luk. 17:34-36). Jesu disipler spurte: "Hvor går disse menneskene hen?" Han svarte: "Hvor åtselet (legemet) er, der skal ørnene samles." (17:37). Han sa: "Jeg er hodet på legemet. Og hodet skal forenes med kroppen."

Noen biblelærde sier at de menneskene som blir tatt bort er syndere som blir feid bort til dommen. Men Skriften antyder det annerledes. Jesaja taler om ørner med henvisning til menigheten: "Men de som venter på Herren, får ny kraft; de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette." (Jes. 40:31). Gud sa også til Israel: "Dere har sett hva jeg gjorde med egypterne, og hvordan jeg løftet dere på ørnevinger og bar dere hit til meg." (2. Mos. 19:4).

I Matteus taler Jesus om de utvalgte som blir hentet opp av Gud: "Når basunen lyder, skal han sende ut sine engler, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelens ene ende til den andre." (Matt. 24:31). Paulus gjør dette klart og sier: "For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst da hverandre med disse ord! (1. Tess. 4:16-18).

Selv om denne begivenheten vil være dramatisk, peker Jesus på at det vil skje på en vanlig dag. Det vil være som dommen i tidligere tider, i Noahs og Lots dager. Menn og kvinner vil være på jobb, holde på med sine daglige sysler. Så vil alt skje plutselig, i løpet av et øyeblikk. Paulus sier: " Vi skal ikke alle dø, men vi skal alle forvandles, i ett nu, på et øyeblikk, når det lyder støt i den siste basun. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet." (1. Kor. 15:51-52).

Det vil være en dag som alle andre. Hele menneskeheten vil være uforberedt, men da, i løpet av et øyeblikk, vil Kristus samle sin brud.

Jeg ville aldri gjøre noe for å få en medtroende til å tvile på om de er rede. De fleste mennesker som leser dette budskapet kan sannsynligvis si: "Ja, jeg er rede. Jeg har omvendt meg og bekjent mine synder, og jeg er tilgitt. Jeg har satt min litt til Jesu rettferdighet. Og dersom han kommer akkurat nå, så vet jeg at det ikke er noen fordømmelse for meg. Jeg vet hvem jeg tror på. jeg er sikker på at jeg er hans." Jeg kunne si det samme om meg selv.

Men etter å ha lest Kristi advarsler på ny, kom jeg over noe som jeg ikke kan riste av meg. Jesus befaler: "Så våk da!" (Matt. 24:42). Så sier han: "Men det skal dere vite" (24:43). Med andre ord: "Dersom du skal være rede - dersom du skal være på vakt, som jeg ber dere om å være - så er det noe du må vite."

Så beskriver Jesus en mann som trodde han var rede, men ikke var det. Denne mannens hus var "brutt inn i" (24:43). Videre beskriver Jesus en person som var virkelig forberedt (24:45-47). Til slutt gir han en forferdelig advarsel om onde tjenere som vil bli kastet inn i hyklernes helvete (24:48-51).

Den tjeneren som virkelig var forberedt blir lignet med en husstand der tjeneren sørger for mat til dem som er under hans ansvar. "Hvem er en tro og klok tjener, en som herren har betrodd oppsynet med de andre tjenerne, så han skal gi dem mat i rette tid?" (24:45). Jesus forteller oss at denne tjenerens belønning er å bli gjort til forvalter over sin herres eiendom (se 24:47). Det faktum at tjeneren "gir dem mat i rette tid" er opplagt av stor viktighet.

Hvem er de som har ansvaret for husstandene som Jesus henviser til her? Dette taler om foreldre. Det inkluderer også pastorer som styrer over "Guds familie" (Ef. 2:19). Så hvordan gir foreldre "mat i rette tid"? I bibelsk forstand representerer maten Guds Ord. Det greske ordet som brukes her antyder også "næring," fra et ord hvor roten betyr "å oppdra." Videre sier uttrykket "i rette tid." Kristus sier med andre ord: "Velsignet er de foreldre som nærer sine barn med Guds Ord. De oppdrar dem med bibelsk formaning mens det ennå er tid, før det er for sent."

Amerikanske menigheter sender misjonærer over hele verden for å nå de ufrelste. I mellomtiden mister kirken en hel generasjon unge, og Gud holder oss ansvarlige. Når Jesus sier: "Gi dem mat," så sier han: "Hold dere til Ordet." Med andre ord: "Ikke gå på kompromiss med mine hellige bud. Dere kan ikke la deres unge skremme dere til å bøye sannheten. Jeg lover å ære dem som ærer mitt Ord."

Må Herren si om alle kristne foreldre i dag det han sa om Abraham: "Jeg har utvalgt ham for at han skal pålegge sine sønner og etterkommere å holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og riktig." (1. Mos. 18:19). Slike foreldre vil bli satt som forvaltere over Herrens eiendom.

Disse Jesu ord er også rettet mot tjenere i troens husholdning. Lik foreldrene må hyrdene i Guds hus fø sin flokk med fast føde, ikke bare melk.. De skal oppdra flokken i gudsfrykt og med Herrens formaning, og kalle dem til full modenhet i Kristus. Jesus sier om dem som trofast gjør dette: "Velsignet er den tjener som blir funnet å gi næring til min husstand når jeg kommer. Han før dem med den rene lære fra mitt Ord. Jeg sier til disse pastorene: når jeg kommer tilbake vil jeg gjøre dere til herskere over mitt gods. Og dette inkluderer alt det Faderen har gitt meg."

Når Jesus kommer tilbake kommer han til å samle hos seg hver eneste gudfryktig pastor som kun hadde som mål å våke over de sjeler som var betrodd i hans omsorg. Slike pastorer hersket ikke over sine får for å berike seg på dem. De bygget ikke sine egne drømmer på ryggen til de fattige, eller enkene eller de farløse. Nei, disse pastorene sto på sin prekestol med frykt og beven i visshet om at de måtte svare overfor en hellig Gud. Til enhver slik hyrde vil Jesus betro alt sitt gods og gjøre dem til herskere over alt han eier.

Når Jesus bruker uttrykket: "Men det skal dere vite," så sier han oss: "Dere våger ikke å overhøre disse ordene." Så kommer han med følgende utsagn: "Men dårlig er denne tjeneren om han sier til seg selv: 'Det varer lenge før min herre kommer', og så gir seg til å slå de andre tjenerne og ete og drikke sammen med drukkenbolter." (Matt. 24:48-49).

Lukas 12 identifiser denne tjeneren som den samme som en gang trofast serverte "mat i rette tid" (Luk. 12:45). Denne tjeneren begynte bra. Han var utpekt til å bli en som forvaltet Herrens eiendommer. Men nå har han endret seg dramatisk. Man finner ham i ferd med å slå dem omkring seg og bli drukken sammen med drukkenboltene.

Hva har skjedd? Noe har funnet sted i denne tjenerens hjerte - en forandring som kanskje er usynlig, men som har hatt innvirkning på hans holdninger. Hva var denne forandringen? Jesus forteller oss: "Men denne dårlige tjeneren sier til seg selv: 'Det varer lenge før min herre kommer'." (24:49).

Det greske ordet for å slå i dette avsnittet antyder gjentatte slag. Med andre ord har denne tjeneren nå havnet i hykleri. Jeg ser ham som en som provoserer sin ektefelle, banner åpent, lytter til skitne vitser og sladder. Hvordan ble han slik? Han har overbevist seg selv om at hans herre ikke kommer tilbake med det første. Når han sier til seg selv: "Min herre," snakker han om en helt annen herre, ikke sin rettferdige Mester. Han har unnfanget sin egen Jesus, en Kristus fra et annet evangelium.

Denne tjeneren forkynner ikke sin nye holdning. Istedet har forandringen funnet sted i hans tanker. Han trenger ikke å kringkaste sin tro om at hans herre har utsatt sin gjenkomst. Han lever bare ut denne troen. Og det har gjort en veldig forskjell.

Tenk over det: Lurer du på hvorfor så mange menigheter i dag er fylt med uforberedte, selvtilfredse nytelseshungrige mennesker? Undres du på hvorfor så mange kristne par skiller seg for den minste uoverensstemmelse? Det er ikke fordi pastoren deres lærer dem å leve slik. Nei, det er fordi mange hyrder ikke tror at Kristus kommer i deres generasjon. I noen ville pastoren bli fornærmet dersom du sto opp og forkynte Matteus 24:44 - "Vær rede, fordi Jesus kommer når som helst." Folket følger bare hans eksempel.

Hvordan ble denne tjeneren "drukken sammen med drukkenboltene"? Jesus taler ikke her bare om alkohol. Bibelen nevner mange måter å være drukken på: av raseri, av bitterhet, av blodtørstighet. Hovedrusmidlet i vårt samfunn i dag, det sløvende middelet som folk flest drikker av i dag - er velstanden. Og kristne deltar åpenlyst i denne drukkenskapen.

Jesus advarer oss: "Hva skjer med deg med en gang velstanden griper fatt i deg? Ditt hjerte blir hyllet inn i materielle goder. Plutselig mister du din årvåkenhet omkring min hjemkomst. Du mister kontrollen over ditt liv, fordi du ikke lenger har noe moralsk kompass. Og du begynner å slå, og gjøre hva som helst for å få tak i det du ønsker deg. Du blir en drukkenbolt, beruset på velstanden."

Legg merke til den dommen Jesus beskriver for slike hyklere: "Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hogge ham ned. Han skal dele skjebne med hyklerne, der de gråter og skjærer tenner." (24:50-51).

La meg spørre deg på ny: Er du rede? Har du begynt å elske tanken på at Kristus kommer til syne? Paulus sier: "Så ligger rettferdighetens krans ferdig for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som har elsket ham og ventet på at han skal komme i herlighet." (2. Tim. 4:8). Jakob formaner oss på samme vis: "Så må også dere være tålmodige og ved godt mot, for Herrens komme er nær." (Jak. 5:8). "Siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham." (Heb. 9:28).

Til slutt skriver Paulus: "For Guds nåde er blitt åpenbart for å gi frelse til alle mennesker. Og hans nåde oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nå er, mens vi venter på at vårt håp skal få sin salige oppfyllelse, og at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme til syne i herligheten. For Kristus gav seg selv for oss for å fri oss ut fra all urettferdighet og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger. Dette skal du forkynne, og med myndighet skal du tilskynde og vise til rette." (Tit. 2:11-15).

Jeg ber om å få bli en slik hyrde som Paulus beskriver. Ja, jeg venter på min Herres gjenkomst. Og som apostelen sier jeg tillitsfullt: "Jeg har en krone som venter på meg, fordi jeg elsker hans gjenkomst. Jeg er rede. Kom, Herre Jesus."